50 % sannhet, 100 % virkelighet

Bipolar Superstar - Foto: John Andresen
Foto: John Andresen

Bok: Bipolar Superstar
Forfatter: Bipolar Superstar, a.k.a. Stig Mass Andersen
Forlag: Tigerforlaget
År: 2015
Første setning: «Er det nødvendig å feste dem så jævlig stramt?» roper jeg til politikonstablene.

Jeg kaller den øyeblikksboka, den lille notatboka som er med meg overalt. Den er et observasjonsverktøy. Et teleskop i papir som fokuseres med blekk. Der står det om store og små hendelser. Som om mannen som stanset Clioen sin i veikrysset og ropte «NÅ ER DET NOK! NÅ ER DET FAENMEG NOK!» Han var helt alene i bilen. Eller damen som hadde fått det for seg at hun skulle luke på bussholdeplassen fordi Bymiljøeteaten ikke hadde gjort en god nok jobb. Eller mannen, sannsynligvis fra et vestafrikansk land, som sto i knall gul joggedress og tøyde ut midt i Tveitakrysset, med et stort smil om munnen.

Kanskje ser jeg mer enn mange. Men ser jeg det som er virkelig? Har jeg fokusert nok? Er det min sak å se disse menneskene? Kan jeg dømme dem? Vi har alle hver vår virkelighet, hvert vårt syn på verden. Men ingen kan være en virkelighet alene. «Bipolar Superstar» har gjort dette klart for meg. Den handler om hva som skjer når virkeligheter kolliderer.

Stig Mass Andersen har vært innlagt fordi han var psykisk syk. Å gi psykisk syke en stemme, å la dem bli sett slik de fortjener å bli sett, har blitt hans livsprosjekt.

«Da jeg var innlagt opplevde jeg at det var en veldig forskjell i ytringsmakt mellom de store mediene i landet, og meg som ikke turte å være åpen ovenfor mine egne engang,» sier han. «Så det begynte med at jeg ønsket å få en større stemme innenfor temaet jeg brant for. Min første erfaring med å være åpen offentlig var en innlegg i VG om hvordan det var å være psykisk syk rundt 22.juli. Det var en av de mest skremmende, men samtidig beste dagene i mitt liv. Mange kolleger visste ikke da om at jeg hadde vært psykisk syk, og jeg vil ikke akkurat anbefale å la folk få vite det gjennom VG. Men reaksjonen i etterkant viste meg at jeg hadde en stemme og et språk som traff folk. Den ville jeg utvikle videre. Litt pompøst sagt så brenner jeg for at jeg kan være en slags stemme for de som ikke tør å snakke selv. De som nå er der jeg en gang var.

Bipolar Superstar begynte som en blogg og med musikken Stig alltid har elsket. Boka er en annen måte å nå ut på.

«Boka i sin helhet har gitt meg en mulighet til å gi en helt ny innsikt i hvordan jeg tenkte da jeg slet. Jeg synes faktisk fiksjonen bidrar mye der. Jeg håper at kjærlighetshistorien mellom Elin og Oliver som foregår i både i manilignende og depressive perioder viser at også folk som er innlagt kan ha veldig mye å tilby som mennesker. Jeg har kunnet skildre hele mennesker på en måte som ikke et lite blogginnlegg eller en låt kan gjøre.»

Omslag Bipolar Superstar - Marius Renberg
Design: Marius Renberg

Boka er omtrent 50 % sannhet. Men virkeligheten er Stigs, hans historie er utgangspunktet for boken. Hovedpersonen Oliver tror han er superstjerne, en verdenskjent musiker som skal spille på Telenor Arena. I stedet havner han på psykiatrisk. Stig sier det var lettere å skrive om en fiktiv person enn seg selv.

«Etterhvert ble det helt essensielt for at at jeg skulle klare å frigjøre meg,» sier Stig. «Jeg ble etterhvert tro mot den fiktive historien, og ville ha den mest mulig gripende. Det var mye lettere å gjøre meg fri fra de faktiske hendelsene som jeg tar utgangspunkt i, da jeg begynte å skrive for Oliver istedenfor meg selv.»

Som blant andre Miriam Neegaards «Stormen og stillheten» påpeker, har vi en vei å gå her til lands før vi kan behandle psykisk syke på en god måte.

«Akkurat hvordan psykiatrien bør struktureres har jeg heller ikke noe klart svar på» sier Stig. «Men jeg ville lagt større vekt på å få innsikt i hvordan en som er psykisk syk tenker når denne personen er lengst ut i følelses- og tankeregisteret. Slik jeg opplevde det så var det mye fokus på realitetsorientering. Men da handlet det kun om å få meg til å oppføre meg slik jeg skulle gjøre i realiteten til de som behandlet meg. Det var lite interesse for hva mine tanker var. Det kom først etter at de hadde fått meg rolig med medisiner og tvangstiltak.»

«Et eksempel på at det er lite interesse for hva en pasient tenker er jo at journalføringen er høyst mangelfull,» fortsetter han. «For det er ingen som ber pasienten selv skrive journal. Jeg skrev masse da jeg var innlagt. Mange rare regler som har vært viktig for meg i etterkant fordi de viste en helt annen virkelighet enn den som ble beskrevet av de som hadde behandlet meg. Det jeg tenker er at alle som er innlagt bør oppfordres til å skrive. Så kan de i etterkant velge om de ønsker å vise dette til fagpersonellet for å gi innsikt.»

Annerledeshet skremmer oss nordmenn litt. Kanskje er det derfor vi er ett av landene i Europa med høyest andel tvangsinnlagte i helseinstitusjoner.

«Jeg tror det kan være fordi vi i Norge som samfunn er mer redde for følelsesutbrudd enn andre land,» sier Stig. «Jeg har reist litt i Sør-Amerika, og jeg har snakket med endel folk som har flyttet hit fra utlandet. Veldig mange oppfatter nordmenn som innesluttet, og man ser det også for eksempel på TV-program i Sør-Amerika at folk viser mye mer følelser. Det samme opplevde jeg selv. Det preger nok også fagansatte i psykiatrien. Det at de ikke er vant til å se følelsesutbrudd i almennheten på samme måte. Det er nok et mer sammensatt bilde enn det.»

Boka var opprinnelig tenkt som en fagbok om journalføring. I stedet ble skriveprosessen preget av Stigs år som tekstforfatter til musikk.

«Rytmikk ble viktig,» sier han. «Rim og regler var viktig for meg da jeg selv var innlagt. Derfor ville jeg at hovedpersonen Oliver også skulle bruke det til å rømme fra virkeligheten. I tillegg har jeg opplevd veldig kreative perioder like før maniene mine har gått for langt. Jeg ville gjenskape noe av den prosessen. Den prosessen var kjennetegnet med at ting ble skrevet så fort at filteret for hva som er bra og dårlig forsvant, og at underbevisstheten begynte å jobbe på en helt spesiell måte. Det forsøkte jeg å gjenskape i min skriveprosess. Da ble det mye redigering, og ikke minst omskriving i etterkant. Men jeg synes det har gitt mye til min skrivestil.»

«Jeg har jo tanker om å skrive mer for Oliver,» fortsetter Stig. «Jeg har mange tanker om hvor historien kan gå videre. Akkurat nå er jeg midt i boklanseringen, men når ting roer skeg skal man ikke se bort ifra at Oliver får plass i en oppfølger.»

Én kommentar til «50 % sannhet, 100 % virkelighet»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *