Å bli jaget med høygaffel gjennom sentrum

Siri Pettersen - Lars Myhren Holand
Foto: Lars Myhren Holand

Bok: Odinsbarn
Forfatter: Siri Pettersen
Forlag: Gyldendal
År: 2013
Første setning: Thorrald kom seg inn, men døra ville ikke lukke bak ham.

Jeg lurer på hvordan det er å ha hale. Bare for en dag. Tenk så praktisk! Jeg kunne henge ting på den. Pynte den. Lene meg på den. Vifte med den. Halen kan holde paraplyen når jeg kommer ut av butikken etter helgehandelen og det sprutregner, for det gjør det stort sett alltid når jeg bærer mer enn en pose. Jeg kunne balansere på slakk line. Klatre i trær som en apekatt. Og tenk så mye morsommere «hode, skulder, kne og tå» hadde blitt.

Siri kan også tenke seg å ha hale for en dag.

«Jeg ville vært overalt med den, og vist den fram til unger som er akkurat i den alderen at de har sluttet å tro på ting,» sier hun. «Og jeg ville tatt masse bilder, og laget tiårets Instagram-bonanza! Kanskje bedt om ætlinge-rabatt på trikken. Og kanskje bløffet meg inn i special effects-bransjen. Kanskje oppsøkt en bondegård med kyr, ringt på og sagt «Hei, du husker kanskje den kua du likte så godt for førti år siden?» Eller kanskje vunnet noen Cozplay-priser. Eller kanskje blitt jaget med høygafler gjennom sentrum…»

Siri har skapt et unikt univers. Ym er ingen Tolkienkopi. Inspirert av norrøn mytologi og samfunn møter vi personer som godt kunne vært tatt ut av vikingtiden. Stikkordet er troverdighet. De er ikke forskjellige fra oss på noen måte. Bortsett fra halen. På Ym har alle hale. Men ikke hovedpersonen, det eneste mennesket, Hirka.

«Det er lett å være helt når man bare er sterk,» sier Siri. «Det er i møte med egne svakheter man viser karakter. Det er der det interessante ligger. På vippepunktet. I valgene man tar. Når man slites mellom gjøre eller ikke gjøre. Vi blir tiltrukket av styrke, men det er svakhetene som får oss til å tenke at det kunne vært oss. Det er sant. Det er mulig.»

Mye av handlingen i Odinsbarn skjer fordi karakterene følger sin overbevisning. Hirka påvirkes av det folk tror om mennesker. Rime påvirkes av det rådsfamiliene tror om seg selv. Konflikten mellom Mannfalla og Ravnhov handler om hvor ulik overbevisning det har om ledelse.

«Tro og overbevisning former samfunn og mennesker,» sier Siri. «Når overbevisninger kolliderer, får vi problemer, så jeg lar meg fascinere av hva folk tror på, og hvordan de kommer til de konklusjonene. Konklusjonene påvirker andres liv.»

Omslag - OdinsbarnHirka sliter med å være fremmed. De fleste kan identifisere seg med henne, holde med henne, forstå smerten hennes og mislike samfunnet rundt henne som frykter henne for å være annerledes.

«Men så dukker de blinde opp,» sier Siri. «Da blir vi plutselig i tvil. Vi møter oss selv i døra, med vår egen fremmedfrykt. Hensikten med de blinde var ikke å skape monstre, men å skape noe som var skremmende, nettopp fordi de lignet så mye på vanlige folk.»

«Hvor store forskjeller er vi villige til å akseptere?» fortsetter hun. «Hvor går grensen mellom dyr og menneske? Er det klørne? Er det at de er nakne? At de dreper? Det at de kalles «de blinde» er også et bilde på hvor feil man kan ta i sine antakelser. De blinde ser bedre enn oss. Vi griper raskt til svakheter for å beskrive det vi frykter. De kalles ikke «de sterke» eller «de raske.» Det samme fenomenet er skyld i mye elendighet i vårt eget samfunn. Veien til overgrep er ekstremt kort i det øyeblikket vi fratar en gruppe sin humanitet.»

Fantasysjangeren er viktig i samfunnet vårt. For å sitere Neil Gaiman er eventyr mer enn sanne. Ikke fordi de forteller at det finnes drager, men fordi de forteller at drager kan nedkjempes.

«Fantasy kan lære oss å kjempe videre mot tilsynelatende umulige odds, i møte med krefter vi ikke kan fatte, og mens hele verdener rakner i sømmene,» sier Siri. «Det er på ingen måte så fjernt som det høres ut som, dessverre. Mange av de viktigste utfordringene i vår tid angripes ikke fordi vi ser på dem som for store og komplekse. Fantasy sier at ingen problemer er for store til å løses. Jeg pleier også å si at fantasy er den beste måten å fortelle noe om virkeligheten på, fordi jeg en viss grad kan spole forbi folks fordommer.»

«Odinsbarn» har truffet godt. Den leses av kvinner og menn, unge og gamle. Og den leses fordi historien oppleves som ekte, til tross for at den har overnaturlige elementer. I oktober kommer oppfølgeren, «Råta.»

«Råta» blir radikalt annerledes,» sier Siri, «og det er vel ingen hemmelighet lenger. Hirka trodde hun skulle komme til et slags hjem. Kanskje finne sine egne, en familie, et trygt hjem. Så feil kan man ta. Hun jages fremdeles, uten å vite hvorfor. Etter hvert blir det åpenbart at hun er knutepunktet i en større og mer skremmende virkelighet enn hun kunne forestilt seg. Jeg har spådd at mange lesere kommer til å kaste boka i veggen etter et halvt kapittel, men jeg håper jo de plukker den opp igjen.”

Så er dere advart.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *