Å debutere er en tilfeldig reise

Foto: Moseplassen.com
Foto lånt av Moseplassen.com

Debutantbloggen er ikke debutant lenger. 4. mai runder den 1 år. Da er det på sin plass å filosofere litt. For å være bokblogger som bare skriver om debutanter er en tilfeldig reise, det er som å møte opp på flyplassen og sette seg på første fly som har et sete ledig. Kanskje havner du i New York eller London, et sted du kjenner og kan språket, kanskje havner du et mørkt sted du aldri har hørt om, i en kultur du ikke forstår.

I løpet av dette første året har jeg intervjuet nærmere femti forfattere. Noen etablerte, de aller fleste helt ferske. Jeg sitter på mye informasjon om det å bli kastet ut i bokverdenen, ut i #bokbråket og #forfatteropprøret. Hvilke debutanter kan svømme? Hvem får armringer av forlaget? Hvem synker? Det virker også tilfeldig.

I løpet av dette første året har jeg skrevet mange eposter til forlag. Jeg har spurt om leseeksemplarer. Det er dyrt å starte blogg, og det er enda dyrere å skrive om debutanter. Gjennomsnittlig 379,00 kr. per bok. Responsen jeg har fått er tilfeldig den også. Kanskje havner eposten hos riktig person. Da tar det kun få dager før boken dumper ned i postkassa. Kanskje havner den hos noen som har en dårlig dag og har mistet litteraturens visjon av syne: Bøker vil bli lest. Bøker vil bli delt, vil bli snakket om. Da går jeg noen ganger i bokhandelen og kjøper boka, hvis jeg finner den, selv om lommeboka og fornuften rotter seg sammen og nekter. Det er hjertet som tar bestemmelsene hos Debutantbloggen.

Det er hjertet som rår hos enhver debutant også. De har i utgangspunktet beskjedne ønsker, for de har allerede kommet langt. De opplever en enorm mestringsfølelse fordi de har klart å skrive en hel bok. Noen har drømt om det lenge, noen ble bedt om det, noen bare begynte en sen kveld da det var stjernehimmel. De jubler når de får holde boka i hendene. Kjenne på papiret. Stryke fingrene over omslaget som bærer deres navn. De drømmer om å se boka i butikkene, om at den skal ligge i hauger på torgene, kanskje skal den danke ut Nesbø og Egeland på bestselgerlistene, men den sistnevnte etablerte forfatter vet at de fleste kommer ned på landjorda igjen med et brak. «Den store stillheten,» kaller han det, Egeland. Den er endeløs og rungende, og symboliserer debutantenes største utfordringer.

  1. Å bli sett
  2. Å bli hørt

Det er forlagene som avgjør hvem som blir utgitt. Noen har skrevet mange manus før de lykkes. Noen lykkes på første forsøk. Er de bedre enn de som har kjempet i årevis for utgivelse? Ikke nødvendigvis. Der hjertet rår hos debutanten, er det hodet som tar avgjørelsene hos forlaget. Hodet og lommeboka.

Det virker som et underlig regnestykke. Kvantitet foran kvalitet. Det er mange bøker som aldri burde sett dagens lys i Norge, og det gjelder ikke bare debutanter. Mange bøker hvor redaktørarbeidet er slett, omslagsdesignet 80-talls. Jeg stusser: Det må da gå an å tjene like godt på kvalitet?

Noen av debutantene jeg har intervjuet har vært heldige. De har et navn lesere forbinder noe med, kanskje er de journalister eller politikere. Noen har en historie som er så god eller så uvanlig at forlaget i sin begeistring gjør en bedre salgsjobb enn det normalkontrakten skulle tilsi. Det står nemlig kun tre linjer om markedsføring der. Ingen har krav på oppmerksomhet.

Men de aller fleste debutanter virker ensomme. De møter opp til intervjuer uten intervjutrening. De utforsker sosiale medier uten kart eller kompass. De prøver seg på blogging, facebook og twitter uten en plan, uten støtte. De er barn som har gått seg vill på kjøpesentre.

Like fullt er de altså fremtiden. Kanskje hadde det vært en fordel å gi dem mer opplæring? Kanskje hadde det vært en fordel å gi dem mer plass? Mer tid?

I bokhandlene er ikke debutbøkene tilgjengelige nok. De gjemmes bort et hjørne med ryggen mot evigheten, det hjørnet vaskepersonalet alltid glemmer. Jeg har vært i mange bokhandeler nå, og jeg beklager kjære bokhandler, det er jeg som har frontet debutantene, lagt dem ved siden av Nesbø på torgene og dermed laget litt uorden. Jeg synes de fortjener det.

Jeg håper at debutantene har mer enn en bok i seg. Jeg vet at de klamrer seg til sitt neste manus, håper det er godt nok, at den vanskelige andreboken blir bedre enn den første, at de skal ta skrittet fra debutant til forfatter. Debutantbloggen følger dem bare på den første delen av reisen. Barndommen.

Jeg håper forlagene har tålmodighet og kapasitet til å bygge forfatterskap. At de kan se begynnende storhet i debutanten som har skrevet den boka med alt støvet på. At de tar vare på brakdebutanten, som går fra rekorder i Drammen til å leve bak lukka gardiner på Romsås.

Eller blir det «one strike and you’re out?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *