Å koke suppe på en spiker

portrett av JRR Tolkien
Foto fra offisiell facebookside

Bok: Hobbiten
Forfatter: John Ronald Reuel Tolkien
Forlag: George Allen & Unwin
År: 1937
Første setning: I et hull i bakken bodde en hobbit.

En kald kveld i jula var jeg på Colosseum kino. Det er noe spesielt med det stedet. Den høye kuppelen. De dype stolene. Den duse belysningen. De få menneskene innimellom som faktisk kler 3D-briller. Filmer som vises her får et ekstra løft. Så også denne gangen. Vi kunne synke inn i en annen verden en stakket stund. Peter Jacksons Middle Earth. Siste kapittel i «Hobbiten.» Femhærerslaget.

Da Peter Jackson i 2012 annonserte at «Hobbiten» også skulle bli en trilogi, var jeg neppe den eneste som rynket pannen. Hvordan kunne en så liten bok bli tre lange filmer? Det kunne da umulig være nok stoff? Vel. Kom igjen, Peter Jackson, tenkte jeg. Show me what you’re made of.

Kjære deg, Peter Jackson. Jeg tror du har fått gullfeber.

«Hobbiten» er ikke bare en debutbok. Det er en helt spesiell bok for svært mange mennesker. Den har vært deres, og min, introduksjon til fantasysjangeren. Den er til tider trist, til tider musikalsk, til tider skummel, og til tider lystig og morsom, med en varm, betryggende fortellerstemme som henvender seg til deg direkte.  Den er et forspill til «Ringenes herre.» En forberedelse.

Først og fremst er det en barnebok. Oxfordprofessoren Tolkien skrev den for å lese for sine barn. Min far leste den høyt for meg da jeg var liten. Bilbo, Gandalf, Thorin og de andre har levd i min fantasi lenge. Jeg vet hvordan de ser ut, hvordan de smiler, hvordan de går. Jeg søker tilbake til dem med jevne mellomrom.

Tolkiens karakterer spenner vidt og treffer godt, selv etter så mange år. Vi har alle en hobbit i oss, et ønske om å leve godt og forutsigbart, og et ønske om å oppleve noe helt spesielt. Vi har alle møtt troll og alver i menneskelig form.

Foto fra offisiell facebookside
Foto fra offisiell facebookside

Da jeg kom hjem fra Colosseum, satte jeg meg ned for å lese «Hobbiten» igjen. Den har hedersplass i bokhylla, sammen med Ringenes herre-trilogien og den skotske litteraturen. Boken presenterer en annen stemning, en annen verden og en annen magi enn den jeg så i filmen. Det er selvfølgelig ditt valg, Peter Jackson. En film kan ikke bli lik boka, og enhver fortelling forandrer seg med fortelleren. Men likevel. Jeg sitter undrende igjen.

Filmene er mørkere enn boka. Mer voksne kanskje, men det vises bare ved all volden. Hvorfor måtte «Hobbiten» bli like mørk som «Ringenes herre?»

Hvorfor har bisetninger i boka har blitt til store fortellinger i filmene? Karakterer dukker opp ubedt. Legolas, for eksempel. Eller Tauriel, som ikke eksisterer noe sted i Tolkiens univers. Derfor skurrer også romansen mellom henne og Fili.

Hvorfor har andre karakterer blitt fiklet med? Mesteren i Lake-town har blitt en grådig klovn, og blir drept. Han var egentlig ingen dum mann. Bard, han som drepte Smaug, karakteriseres i boka som «grim,» kanskje best oversatt som bister. Dvergene ser ikke ut som dverger, de likner på komiske figurer i pappmasjé.

Omslag fra 1980, Tiden forlag
Omslag fra 1980, Tiden forlag

Kun de beste skuespillerne har blitt rekruttert. Ian McKellen. Christopher Lee. Richard Armitage. Cate Blanchett. Martin Freeman. Listen er lang. Han burde fått mer ut av dem. Ofte er de stive og statiske som Vigeland skulle ha utformet dem i granitt.

Så er det handlingen. Selv om den har blitt pusset på og plusset på, er det ikke nok informasjon her til å lage en trilogi. Den siste filmen har først en masse slåssing, og så vil Bilbo hjem. Det blir for langdrygt, for forutsigbart og for kjedelig.

Peter Jackson, kanskje du drømte om å overgå «Ringenes herre»-trilogien, men Tolkiens «Hobbiten» har ikke så mye å gi. Respekter fortellingens berensninger. To filmer hadde vært mer enn nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *