Asfaltrotter har også drømmer

Yngve Kveine
Yngve Kveine

Bok: Lyden av asfalt
Forfatter: Yngve Kveine
Forlag: Tigerforlaget
År: 2014 (kommer i september)
Første setning: Lyden av asfalt er det første jeg husker

Urpremiere. Det hører med til sjeldenhetene. En bok som ikke er utgitt ennå. Og det er ikke en hvilken som helst debutbok, det er Tigerforlagets debut også.

Lyden av asfalt er det første jeg husker. Kroppen er varm i pysjamasen. Jeg ligger stille. Lukker øya. Lytter. Til en jevn dur som noen ganger forandrer seg. Jeg husker regnet. Hvordan bilene suges til veibanen. Fra senga ser jeg dem langt der nede. Når det blåser kan jeg kjenne lukten av svidd gummi. Innimellom høres tunge motordrønn, og da rister det i hele blokka.

Utafor soveromsdøra hører jeg høye lyder. Stemmer som kjefter. Et menneske gråter, et annet roper. Jeg tror jeg liker dem begge to, men jeg er redd når de er sammen. Senere blir de borte for hverandre, og da blir det helt stille. Jeg har ventet på denne stillheten, men når den kommer er den bare ubehagelig. Linderud var stedet. Gammel kan jeg ikke ha vært.

Jeg fikk en bok om hva som var kult i 80-åra til bursdagen min for noen år siden. Jeg så ikke på den engang, bare slang den i en kasse med bøker som jeg ikke vurderte verdige til å få plass i bokhylla i leiligheten. Nei, kjellerboden var stedet for 80-tallet. Jeg er nemlig et 80-tallsbarn. Jeg husker blå mascara. Skulderputer. Rosa solbriller. Hockeysveis. Enorme mengder med hårspray. Powerballader. Keyboardsoloer. Jeg husker det ikke nødvendigvis med glede.

«80-tallet hadde sjel,» sier Yngve. Jeg rynker pannen. Vi sitter ved et vindusbord på Venners Restaurant & Bar i Smalgangen på Grønland. Der har han skrevet mye av boka. «Man torde mer,» fortsetter han. «Skillelinjene var større. Det politiske engasjementet var større. Vi trodde vi skjønte mer av samfunnet. 90-tallet var mer diffust.»

Det er derfor «Lyden av asfalt» er interessant. Det er en ærlig oppvekstroman fra Oslo øst. «Jeg har ikke hatt behov for å sminke historiene. Oppveksten på Linderud inneholdt nok farger i seg selv,» sier Yngve. «Romanen tar pulsen på 80- og 90-tallet. Jeg håper temaene kan være viktige for flere enn meg selv.»

Du ser dem i dag også. Guttegjengen på t-banen. Linje 5. Kanskje har de tatt banen helt til Røa og tilbake, bare for å kjenne på kontrastene. Kanskje heter de Tony, Slegga, Nils og Hevneren. Og kanskje har de selskap av en litt tankefull kunstnertype.

Guttegjengen diskuterer, og du kan ikke unngå å høre dem. De snakker om skolen. Om den bedritne læreren som trakasserer. Om mobbing. Om foreldre som krangler og skiller seg. Om å telle biler, ikke sauer, for å få sove om natta. Om fremtida. De skal ikke være som alle andre. De skal ikke settes i bås.

«Det kan være brutalt å vokse opp,» sier Yngve. «Marginale mekanismer avgjør om du er «med» eller ikke. Gutta i boka finner en stemme som beskriver meningsløsheten de kjenner på. Jokke blir kongen, Gud og Maradona i samme skikkelse. Gutta blir det Jokke ville kaller hjernedøde fans.»

Tony, Slegga, Nils, Hevneren og han litt tankefulle kunstnertypen digger Jokke & Valentinerne. De sitter i hjemme hos Slegga og spiller musikken på full guffe. Digger de dødsfete tegneseriene som følger med CD-ene. Sluker Jokkes univers rått og ukritisk. For Jokke er Oslos eneste sanne stemme. En skeiv kulisse til livet.

Kulissene er fra Yngves egen oppvekst. Boka skildrer Linderud, Bredtvet, Veitvet, puber på Grønland, Torshov og vestkanten.

«Jeg er en asfaltrotte,» sier Yngve. «Jeg har gått rundt i denne byen i alle år. Oslo er en delt by,» observerer han. «Det er egentlig rart den ikke revner på midten.»

Foreldregenererasjonen, de frie 68erne, vil kjenne seg igjen i boka. Kanskje vil de også skvette litt.

«Dagens ungdom, derimot, får et blikk inn i en annen verden,» sier Yngve. «Vi hadde tid til å kjede oss. Det er noe fint med det. Nå har folk altfor dårlig tid. Alltid noe de skal rekke, alltid en kunstig stimuli i nærheten. På 80-tallet, da strømmen gikk, var episoden av Falcon Crest eller Dynastiet borte. Du kunne ikke bare finne den igjen på Getboksen.»

TIgerforlagets ikon«Jeg ble fenga av stilen hans,» sier forlagssjef Tiger Garté, «boka var korthugd og kult utskrevet, og med en rocka fortelling som hadde en sår undertone, noe i bakgrunnen som plaga meg, hadde spor av noe vondt. Slik litteratur liker jeg veldig godt, når forfatteren greier å dykke langt nok ned i laga og beskriver noe som både gjør vondt, lærer meg noe, og er godt litterært samtidig. Yngve er modig i det han forteller.»

Yngve har sittet i tre år og jobbet med «Lyden av asfalt.» I tre år har han fylt ut side på side i notatbøker med øyeblikk, begynnelser og deler av historier. I tre år har han vrengt sjela si. Nå er det bare en langside igjen, så er boka i hendene på leserne.

«Jeg må støtte meg på forlaget herfra og ut,» sier Yngve. «Jeg innser at man ikke alltid er sin egen beste rådgiver. Heldigvis er gutta i forlaget er uhøytidelige, behagelige, kompetente og tøffe. Jeg føler jeg er på riktig sted.»

Hvem vet, kanskje noen minner blir vekket til live når du leser «Lyden av asfalt.» Og hvem vet, kanskje blir flere bøker til på Venners Restaurant & Bar i Smalgangen. Lyset fra vinduet er godt å skrive i.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *