Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den

Per Arne Totland  - foto Cappelen Damm
Foto: Cappelen Damm

Bok: Om hundre år er allting gjemt
Forfatter: Per Arne Totland
Forlag: Cappelen Damm
År: 2015
Første setning: Major Alexandr Sergejevitsj Titov hadde ventet i over en time.

Den 13. november 1939 dro min oldefar i vinterkrigen. Han het Emil Pihl og var en fredelig bonde med en voksende familie fra Ingå i Finland. Han var 37 år gammel da han ble en del av Avdelta bataljonen 18. I midten av januar 1940 ble han sersjant. 24. januar traff en kule ham i magen. Skaden var ikke alvorlig, og tre uker senere var han tilbake ved fronten. 4. mars ble han skadet igjen – denne gangen ble hånden hans ødelagt av en granatsplint, og han måtte tjenestegjøre på andre måter.

Vi synes det er spennende å høre om krigen. Vi lærer, vi leser, vi tror vi vet, men vi forstår ikke, kan aldri forstå, hvordan det var. Min farmor var ni år da han dro. Hun grøsser når hun hører nyheter fra Russland. Kanskje var det en av grunnene til at hun dro til Norge. Kanskje det var en av grunnene til at hun besøkte St. Petersburg.

Da Per Arne Totland skrev «Om hundre år er allting gjemt,» begynte den russiske bjørnen å røre på seg igjen.

«Russland annekterte Krim og startet krigshandlinger i det østlige Ukraina mens jeg skrev,» sier Per Arne. «Samtidig har den russiske militære opprusningen i Arktis skutt fart mens jeg skrev boken. Så dette er et eksempel på at virkeligheten av og til innhenter fiksjonen.»

Bakteppet for thrilleren er inngåelsen av Svalbardtraktaten i 1920, en av Norges største diplomatiske bragder noen gang. De diplomatiske forbindelsene mellom Sovjetunionen og Norge ble etablert i 1924. I «Om hundre år er allting gjemt» tvinger Sovjet Norge til å inngå en hemmelig avtale. Om hundre år, i 2020, skal Svalbard gis tilbake til russerne. Politimannen Wilhelm Størmer utvelges til å få tak i russernes eksemplar av avtalen, slik at den kan, som ordspillet i tittelen viser til, være glemt om hundre år.

«Jeg måtte skape en karakter som i 1924 kunne påta seg et slikt oppdrag,» sier Per Arne. «Vi hadde ikke spesialstyrker eller etterretningstjeneste den gangen, så en normal politimann eller soldat ville ikke fungere. Dermed skapte jeg Wilhelm Størmer, egentlig språklektor, men fordi han har tysk far – og er stolt av sin tyske bakgrunn – verver han seg til tysk tjeneste i første verdenskrig. Hans talenter gjør at han blir etterretningsoffiser, og tjenestegjør i den keiserlige tyske hærens etterretningstjeneste i første verdenskrig. Tilbake i Norge etter krigen blir han politimann. Dermed har Norge i 1924 en fullbefaren etterretningsagent som kan sendes ut i farlig, internasjonalt oppdrag.»

«Wilhelms største dilemma i boken er om han skal ta hensyn til kone og barn og bli hjemme, eller la pliktfølelsen veie tyngst og ta på seg et farlig oppdrag.»

Alexandra Kollontaj
Alexandra Kollontaj

Wilhelm møter reelle personer, som for eksempel diplomat Fritz Wedel Jarlsberg og den første russiske ambassadøren i Norge, Alexandra Kollontaj. Det er utfordringer ved å skrive inn disse i en skjønnlitterær bok.

«For det første må de behandles med respekt,» sier Per Arne. «Men det er ikke til hinder for at sider ved personligheten kan brukes som en del av handlingen. For eksempel var Fritz Wedel Jarlsberg, til tross for at han var gift to ganger, relativt åpent bifil i selskapslivet i Paris på begynnelsen av 1900-tallet. I hans miljø var det ingen skam, til tross for at homofili var straffbart i Norge. Så slikt kan brukes.»

«Den andre utfordringen er å la de reelle personene bli en naturlig del av handlingen,» fortsetter han. «Det må være en god grunn til at de er i romanen. Og de biografiske fakta må selvsagt være korrekte når man først bruker reelle personer.»

«Om hundre år er allting gjemt» har en enorm detaljrikdom. Sist jeg leste noe så imponerende var Rikard Spets «Allahs tårer.»

«Både store historiske og politiske linjer, persongalleriet, steder og de små detaljene er viktige både for å skape rammen, troverdigheten og følelsen av å være tilstede fra avsnitt til avsnitt,» sier Per Arne. «Jeg har brukt blant annet historiske arkiver, avisarkiver og jeg har besøkt alle stedene hvor handlingen utspiller seg – fra Wedel Jarlsbergs palé i Paris og overfarten fra Stockholm til Helsinki vinterstid, til Kreml og prestens stue i Longyearbyen.»

Omslag - om hundre år er allting gjemt«Mange har vært svært velvillige i researchfasen, som for eksempel sysselmannen og presten på Svalbard, samt en tidligere norsk spionjeger, mens andre har kvalitetssikret deler av manuset – slik Hans Wilhelm Steinfeld har gjort. Jeg har vært så heldig å møte velvilje og begeistring fra alle som har delt av sin tid og kunnskap.»

«Jeg har virkelig oppdaget hva som ligger i at romaner er godt skrudd sammen,» smiler han.

Per Arne håper leseren først og fremst sitter igjen med følelsen av å ha lest en god fortelling, en fortelling som har berørt og underholdt. Han håper også at leseren lærer litt om den politiske historien til en helt spesiell del av Norge, og forstår litt mer av de vanskelige utfordringene Norge nå står overfor.

«Jeg håper den situasjonen vi ser nå blir kortvarig,» sier han. «Alternativet er ubehagelig skummelt. Men at Russland i vår tid skal utvikle seg til et demokratisk samfunn er det naivt å håpe på for et land som aldri noen gang gjennom sin historie har fungert på samme måte som et vestlig demokrati. Russlands videre utvikling handler heller ikke nødvendigvis om en enkelt mann, den sittende presidenten kan fort bli erstattet mav en ny med de samme egenskapene og prioriteringene. Mye av utviklingen i Russland handler også om oljeprisen. Mange år med lav oljepris vil virke destabiliserende på Russland. Det vi i Norrge kan gjøre, er egentlig bare å fortsette det vi alltid har gjort i forhold til vår nabo i øst, kombinere åpenhet og dialog med fasthet.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *