Besatt

Christelle Ravneberget - foto Christian Lello
Foto: Niklas Lello

Bok: Jeg gidder ikke leve uten deg
Forfatter: Christelle Ravneberget
Forlag: Aschehoug
År: 2015
Første setning: Jeg drømmer om deg.

Den kan være gal, og du vet så inderlig vel at den er gal. Likevel kan du ikke holde deg unna. Den kan være helt riktig, og du vet at den er riktig, likevel går du din vei. Kjærligheten er lumsk og kjenner ikke sin besøkelsestid. Amors piler treffer skeivt rett som det er. Det er derfor vi trollbindes av den, kjærligheten.

«Fra jeg var liten har jeg slukt kjærlighetshistorier, det har vært en besettelse, nesten,» sier Christelle. «Jeg har alltid drømt om, og romantisert kjærligheten, jeg har lett etter den, prøvd å forstå den, særlig det aspektet med at den så fort kan forsvinne. Det er min oppfatning at vi lever i en kaldere og kaldere verden, hvor mennesker fjernes mer og mer fra essensen. Og med essensen mener jeg kjærligheten. Som er det viktigste som finnes. Uten, er livet meningsløst, det mener jeg virkelig. Så jeg ville lage en historie om den, en historie om en kjærlighet så sterk at den tåler alt.»

Historien ved navn «Jeg gidder ikke leve uten deg,» er lagt til den tiden det var lov å røyke inne.

«Det er jo så romantisk,» sier Christelle. «En tid som er forbi, en tid jeg ser tilbake på med nostalgi, all den tida vi satt og kjederøyka på bar og hadde lange, uavbrutte samtaler om livet og døden og løste verdensproblemer, det er noe mystisk med den tida. For ikke å snakke om alle de brune bulene som fantes da, som ikke finnes lenger, på et tidspunkt i historien lå de tett i tett, disse rockebulene, hvor musikken og livet levde side om side, det var høyt under taket og rølp og ekte mennesker, nå finnes det nesten ingen slike samlingsplasser, bare hippe, fine steder hvor man må oppføre seg, hvis ikke er det ut.»

Annabel er billedkunstner. Christian musiker. Et forhold så intenst at bare én overlever.

«Jeg er lidenskapelig opptatt av musikk og kunst, jeg har litt greie på musikk og litt greie på maleri, så det er et fint utgangspunkt. De har mye til felles, men utøver det svært forskjellig. Eller kanskje ikke. Men det var ikke egentlig et valg, det bare var sånn. De «kom til meg» sånn, og underveis i skriveprosessen, har jeg oppdaget hvor riktig det var, for det er noe med måten hun ser verden på: Hun ser alt som et potensielt maleri, og gjennom hennes blikk, gjennom henne, har jeg sanset, sett skygger og lys, teksturer, mønstre, detaljer jeg ellers ikke ville notert meg. Gjennom hennes blikk, følte jeg at jeg kunne beskrive hennes verden.»

Omslag - jeg gidder ikke leve uten deg«De må ikke velge livet eller døden, problemet er at de ikke velger,» fortsetter hun. «I utgangspunktet er det ikke destruktivt i det hele tatt, de finner den store kjærligheten i hverandre, og alt ligger til rette for en skikkelig hyggelig kjærlighetshistorie. Det åpnes opp for det destruktive, idet de ikke tør å velge hverandre. Hadde de turt virkelig å velge hverandre og stole på det de følte, ville alt kanskje endt vel? Hadde Christian turt å stole på følelsene sine og gå fra samboer, hadde Annabel turt å beholde barnet, ville det endt annerledes? Men det er ikke så litterært interessant, for meg, og det var mange ting jeg ville ta opp, som fikk plass, i det jeg valgte å gjøre det så vondt som det ble.»

Må det ende så trist?

«Jeg var innom mange måter å slutte boken på,» sier Christelle. «Men mye av det som skjer i boken, er jo også Annabels reise fra å være en usikker, plaget ung dame som aldri tror hun kommer til å klare å stå på egne ben, til at hun på slutten står støtt på egne ben i begravelsen til den hun trodde hun ikke kunne leve uten.»

Skriv det du kan, sies det, da blir det mer troverdig. Det sies også at en som ikke har opplevd kjærligheten ikke kan skrive om den, men det har vi lært at er tull for lenge siden. Uansett hva du vil formidle går det nok ikke å skrive om det uten å ta med seg egne erfaringer i det hele tatt. Ordene formes av livet vi lever, av de vi omgir oss med.

«Alt kommer fra meg selv, jeg tror ikke det er mulig å gjøre noe fullt og helt, uten å legge mye av seg selv i det,» sier Christelle. «Nå må man selvsagt skille mellom fantastisk litteratur og realistisk litteratur, men selv i førstnevnte er det ikke til å komme utenom, tror jeg. Jeg har alltid vært en kunstnersjel, og velsignet med å være omgitt av likesinnede, og når jeg ser de utenfra, er det noe med grunnstemningen i disse menneskene, som fascinerer meg, nok til at jeg ville skrive om dem. Livsbegjæret, skapertrangen, destruktiviteten. Folk jeg lever tett på finner kjærligheten, og mister den, og får mye juling underveis, og jeg er sikker på at dette er noe som gjelder de fleste, livet gir deg mye juling, uavhengig av hvilken leir du har slått deg ned i, og jeg syns vi kan være mer åpne om vonde ting, at livet er vondt, akkurat slik livet er godt, det er bare sånn det er å være menneske.»

«Jeg gidder ikke leve uten deg» går i et heseblesende tempo. Noen ganger er det litt for tett mellom klisjeene, redaktøren kunne godt ha vært enda strengere, men vi vet jo at kjærligheten er en eneste stor klisjé. Hovedpersonene Annabel og Christian engasjerer leseren, og lenge etter at boken var slutt satt jeg og irriterte meg over hvor dumme jeg synes de var, hvor unge de var, hvor unødvendig denne lidelsen de skapte var, hvor unødvendig denne lidenskapen var, hvordan jeg kjente meg igjen i partier, hvordan valg påvirker oss resten av livet. Christelle har også håp for hva leseren skal sitte igjen med når siste side er lest:

«Et lettelsens sukk, noen tanker om hva kjærlighet er, og at det er livsnødvendig å være ærlig med seg selv, overfor seg selv, og i relasjon med andre. At man må ta tak i de eventuelle problemer man har, og hjelpe de rundt seg som sliter. Og en visshet og en trøst, om at man faktisk ofte vokser seg sterkere og sterkere for hver smell man går på. Man overlever mer enn man kanskje tror.»

Én kommentar til «Besatt»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *