Demokratiet er en råk som må holdes åpen

Amund Hestsveen og Torborg Igland - foto Gyldendal Norsk Forlag
Foto: Gyldendal forlag

Bok: Flukten
Forfattere: Torborg Igland og Amund Hestsveen
Forlag: Gyldendal
År: 2014
Første setning: Glødende kom lampene nede ved ytre mur til live, som ildfluer, voktere mot livsfaren der ute.

Noen nyheter får deg til å fryse på ryggen. Noen nyheter høres så underlige ut at du ikke kan tro det skjer i Norge. Noen nyheter får deg til å tenke på George Orwells 1984. Overvåkning. Kontroll. Ingen inn, ingen ut, ingen videre. Alle like, noen likere enn andre. Kan det skje i Norge? Visst kan det det.

«Veien fra et åpent samfunn til kontroll er historisk sett kort, våre demokratiske verdier er ikke noe som evig vil eksistere i vår midte, selv om vi nyter godt av det i dag,» sier Amund. «Det er en råk som hver generasjon må sørge for å holde åpen, hvis ikke fryser den igjen.»

«Frie samfunn er et krevende prosjekt,» sier Torborg. «Et åpent samfunn gir rom for en mengde negative krefter. Derfor blir det jo også et jevnt press for å skape regler og tiltak som hindrer disse kreftene. Jeg blir redd hver gang jeg hører forslag som fører oss et lite skritt nærmere noe som kan føre til noe totalitært der fremme.»

Kart over SkandiaI «Flukten» har det skjedd. Det er 2060. De nordiske landene har blitt slått sammen til ett regime. Akkurat hva som skjedde er uklart, men staten Skandia kontrollerer hvert minutt, hvert sekund, av befolkningens liv, fra fødsel til død. De må beskyttes mot giftig regn, mot havet og skogen, mot musikk, mot kunst, mot dans, mot ord på feil plass, og spesielt mot å finne ut av hva som egentlig skjedde for seksti år siden. Livni, Jor og Kodak går på skole som alle andre, de er ungdommer med gjenkjennelige trekk, trekk som må kontrolleres. De kan ikke føle noe. Ikke binde seg til noen. Tiden for utvelgelse nærmer seg, på slutten av siste skoleår. Hvem blir valgt til offisertrening? Hvem sendes til Nordområdene for å arbeide? En dag, mens han småsover i klasserommet, ser Kodak noe som blinker oppe på en fjelltopp utenfor ytre mur. Det er ikke naturlig. Det er noen der ute. Noen som ikke hører til. Noen som er annerledes. Han er sikker på det.

Torborg og Amund er journalister og gode venner. De jobbet sammen i Fædrelandsvennen. Dystopien er aldri langt unna i en avis. Da nedbemanningen kom tok de sluttpakke. De ville skrive.

«Vi fant tidlig ut at vi utvikler de gode historiene sammen på en helt unik måte, den ene gir liv til den andres idé og motsatt,» sier Amund. «Vi har det utrolig gøy i den prosessen. Når vi da satte oss ned for å skrive noe sammen, ramlet det ut idéer til tv-serier, filmmanus, barnebøker – og romaner. I «Flukten» har begge ei hånd på nær sagt hver minste setningsoppbyggelse. Fordelen er at vi svært raskt får feedback på hva som fungerer og ikke, ulempen er at vi kan bli uenige om struktur. Men i det store og det hele oppleves det symbiotisk.»

«Jeg tror så godt som alle skrivende journalister elsker å skrive,» sier Torborg. «Vi er vant til å jobbe raskt med en tekst, forholde oss til en deadline, levere. Vi finner raskt ut av ting. Men vi trenger å lære oss å la ordene komme litt til oss også, ikke bare la fingrene tenke.»

«Og så er det nok ikke helt tilfeldig at vi skriver dystopisk,» bekrefter hun. «Det er jo et tenkt, mørkt framtidssamfunn vi skildrer, en totalitær stat i Norden. Jeg ble jo ikke journalist bare fordi jeg elsker å skrive, men også fordi jeg er opptatt av åpne samfunn og menneskrettigheter. Så tematisk er det jo en viss sammenheng.»

Omslag - FluktenDe pitchet idéen til Gyldendal i det de var nær ved å fullføre utkastet til «Flukten,» første bok i Betatrilogien. Gyldendals redaksjonsledelse falt for det, kanskje fordi denne dystopien har noe som andre ikke har: den sier noe om hvilken fundamental funksjon kunst har i et samfunn.

«For meg har det vært viktig å få fram verdien av kunst, i vid forstand,» sier Torborg. «Jeg vet ikke hvem som sa det, men det er veldig fint sagt: «Kulturen er den sprekken du ser på verden gjennom.» Krevende kunst, bilder som får deg til å gråte av skam, eller som gir deg en intens glede. Musikk som opprører deg eller beveger deg, ord som får deg til å tenke eller kanskje bli litt forvirret, teater som får deg til å le eller sørge, dans som får deg til å kjenne din egen kropp på en helt ny måte. Det handler ikke i det hele tatt om at kunst skal ha et budskap, den kan selvsagt ha det, men først og fremst handler det om at den åpner oss, på en litt annen måte ann mye annet rundt oss. Vi har ikke lesset ned bøkene med kunst, tvert imot, i antall ord er det veldig lite, men i betydning, mye.»

«Det er naturlig at boka preges av kultur, ytringsfrihet og demokrati,» sier Amund, «men vi tror ikke en bok er nødt til å ha et tydelig budskap for å være en god leseopplevelse. Det er like viktig å legge igjen store nok mellomrom for å gi leseren en mulighet til å fordøye det man leser og opplever. Leseopplevelsen alene er verdifull. Det glemmer nok mange kritikere ofte, og leter med lys og lykte etter en røst i kunstverket. Man skal forstå det på vegne av samtlige lesere. Det lar seg ikke gjøre.»

Kodak, Livni og Jor er figurer som gir en god leseopplevelse. De har tydelige karaktertrekk: Dybde, alvor og humor.

«Alle tre er våre favoritter,» sier Amund og Torborg samstemt.

«Kanskje er generaldatteren, Jor, den som kan kreve mest,» fortsetter Amund, «siden vi alle kan kjenne oss igjen i opprøreren Kodak og lojalisten Livni. Å være en av de ganske få i et samfunn som vokser opp i en familie, med venner som er vant til å leve helt uten, og der foreldrene hennes i tillegg er offiserer, er ikke en kjent situasjon for noen av oss. Det er utrolig spennende mark å pløye.»

«Alle tre har feil og de gjør feil,» sier Torborg. «Jeg klarer ikke å velge mellom dem. Heldigvis må jeg jo ikke det!»

I begynnelsen av mars kommer bok nummer to, «Øya,» i bokhandlene. Her er vaskeseddelen (obs: spoileralert!):

Kodak og Jor har unnsluppet dormen og Skandia, et iskaldt dikatur, der kunst, litteratur og musikk er forbudt. Smammen med 24 andre 15-åringer har de flyktet til en ubebodd øy, der rester etter den gamle sivilisasjonen fortsatt finnes. I alle fall om kartet bueskytteren etterlot seg, stemmer. Tilbake i Skandia ligger Livni skadet på sykestua. Hun må spille sitt livs rolle. Ingen må vite hva som egentlig skjedde. Ingen må vite hva hun egentlig gjorde, eller hvem hun hjelper. For de kan vel ikke gi seg nå?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *