Der det er hjerterom, er det husrom

Heidi Bjørnes - foto Silke forlag
Foto: Silke forlag

Bok: Blondehuset
Forfatter: Heidi Bjørnes
År: 2015
Forlag: Silke
Første setning: Regnet pisker ned, og bølgene slår innover svabergene i harde, iltre kast.

It was a dark and stormy night. Edward Bulwer-Lytton må være i nærheten, tenkte jeg første gang jeg plukket opp «Blondehuset» og ga meg i kast med første kapittel. Det fenget ikke. Det gjorde ikke det. Så jeg la den fra meg. Leste noe annet. Ganske lenge, faktisk.

Når sant skal sies har jeg en svakhet for gamle hus som ikke har blitt tuklet med av klønete eiere, og det var omslaget som fristet meg til å plukke opp «Blondehuset» på nytt. Det, og det faktum at det står «en ny sjanse i livet» der. Da burde boken få en sjanse til også, tenkte jeg.

Så jeg gjorde litt research. Bet meg merke i at den hadde solgt godt. 5000 eksemplarer før jul, sikkert flere nå, et betydelig større antall enn gjennomsnittsdebutanten. At den handlet om vanlige folk. Det er til tider også en sjeldenhet, jeg har ikke tall på hvor mange hovedpersoner jeg har lest om i det siste som enten går til psykiater, går i barndommen, har magiske evner eller kan reise i tid. Kanskje den hadde blitt skrevet på vanlig språk også? Kanskje den ikke gjorde seg til i det hele tatt? Kalte en spade for en spade?

Folka som står på min bussholdeplass hver morgen er vant til at jeg leser mye rart. De ville neppe blir særlig overrasket over «Blondehuset,» tenkte jeg. Og fikk rett. Men boka fikk meg til å tenke på dem på en annen måte. Hvem av dem kunne ha vært utro med pianostemmeren? Hvem av de velkledde herrene liker å strikke? Hvem sender de egentlig tekstmeldinger til så tidlig på morgenen?

«Jeg skriver om hverdagsmennesker, og dem finner du overalt,» sier Heidi. «Jeg kan finne dem i familien, i vennekretsen, eller kanskje det er noen jeg bare møter på et tog, en flyplass eller på en benk i parken. Alle har vi et liv og en historie som kan videreformidles gjennom det skrevne ord.»

«Jeg kommer nok lett i kontakt med mennesker som jeg møter, og da fanger man opp mange historier på sin vei,» fortsetter hun. «Jeg må få presisere at jeg ikke «sniklytter,» og hvis noen av historiene blir brukt i manus, så er det enten omskrevet, eller så bruker jeg kanskje bare et lite utdrag av dem.»

Blondehuset - omslagMina regjerer i Blondehuset. Hun er født og oppvokst der, og har også levd sitt voksne liv der. Når hennes kjære dør, velger hun å åpne huset for dem som måtte trenge det. Slik blir huset en redningsbøye og et fristed for mennesker som trenger en ny begynnelse i livet. Det blir et sted hvor håp og vennskap blomstrer. Et sted det er lov å le.

For «Blondehusets» tema er ytterst aktuelt. Den tar ikke bare opp hva det koster deg å la noen komme inn, men den tar også opp hva du får igjen. Sylvi Listhaug, noter deg denne bak øret.

Heidi sier at bokens innhold bør være gjenkjennelig for de fleste. Fordi det handler om livene til hverdagsmennesker, på godt og vondt. Som de på bussholdeplassen.

Hun skildrer livene til Mina, Lillian, Egorbert og de andre i huset med humor.

«Hva hadde livet vært uten humor?» spør Heidi. «For meg personlig betyr det veldig mye. Og humor fremstår i mange former, den kan være lun, litt på kanten, den kan få deg til å gapskratte, og så har vi galgenhumor, som kanskje er den jeg opplever og bruker når livet butter litt imot.»

Vennskapet mellom Johan og Egorbert fikk hun et spesielt forhold til.

«De kan begge virke litt klønete og til tider naive, men bak fasaden er de begge både kloke, varme og sterke menn,» smiler Heidi.

«Lillian var den mest utfordrende å skrive om. Hun er en «tung» person, med en dyster fortid, og jeg måtte omstille tankene for å sette meg inn i hennes tankegang. Og det var der jeg måtte bruke galgenhumoren!»

Kanskje litt galgenhumor er på sin plass når en får bokkontrakt også?

«Nå debuterte jeg i godt voksen alder,» sier Heidi, «og da skulle man tro at føttene var litt bedre plantet på jorden. Men nei, det var en yr og barnslig glede over å få gitt ut sin første bok!»

«De største gledene er alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått,» fortsetter hun, «og alle herlige mennesker som jeg har møtt gjennom signeringer og forskjellige arrangementer. Utfordringen er å henge med på alt som skjer rundt en boklansering, men det er ren glede og takknemlighet til alle der ute som kjøper og leser boken min!»

Er Blondehuset en klisjé? Ja, tidvis. Men den har hjertevarme og humor, og den minner oss alle på hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Og bare for det er den verdt å lese.

3 kommentarer til «Der det er hjerterom, er det husrom»

  1. Hei!

    Vi håper du har lyst til å nominere bøker til Bokbloggerprisen 2015. Mer informasjon om hvordan du går frem for å nominere finner du her: https://norskebokbloggere.wordpress.com/…/nominering…/

    Bare ta kontakt med oss på epost hvis du har spørsmål. Godt nyttår! Hilsen oss i komiteen

    1. Hei!
      Tusen takk for påminnelse om Bokbloggerprisen! Jeg er i gang med å finne mine nominerte – men det er ikke lett når det finnes så mange gode bøker 🙂
      Sara

Legg igjen en kommentar til sarapihlthiam Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *