Diagnosemanualenes suverenitet

Miriam Neegaard
Foto lånt av forfatteren

Bok: Stormen og stillheten
Forfatter: Miriam Neegaard
Forlag: Juritzen
År: 2014
Første setning: Duften av nystekte vafler kilte i neseborene .

Ordene brant i hodet hennes. Doseøkning. Doseøkning. Doseøkning. Tvansinjisering. Prekær plassmangel. DSM IV. Håndjern. Beltelegging med full fiksering. Hun så for seg brorens ansiktsuttrykk når han kom til et vanskelig parti, hvordan han presset sammen øynene og ledet all konsentrasjon og presisjon ut til fingerspissene. Om noen kom brått på bakfra ville de iherdige hendene stivne, og nærmest av en refleks, falle sammen over klaviaturet. Melodiens nerve ville erstattes av øredøvende misklang. Det var lyden av frykt. En lege hadde kalt det katatoni (s. 164).

Dette er en historie du håper ikke er sann. Men det er den. En ung, frisk mann blir tvangsinnlagt på grunn av hasjutløst psykose. Hans navn er Andreas. Han har lyse lokker, et lurt smil og musikk i sjelen. Han blir diagnostisert med paranoid schizofreni. Han blir slukt av et system som ikke er designet til å forstå mennesker, kun til å finne diagnoser.

Etter at Andreas er borte, sitter søsteren Amalie igjen med både sorg og sinne når hun begynner å forstå hva som egentlig skjedde med broren. Ett spørsmål trenger seg på. Hva om Andreas ikke hadde blitt lagt inn? Hadde han vært i live da?

«Jeg begynte å skrive i 2011, kort tid etter at broren min døde,» sier Miriam. «I begynnelsen visste jeg ikke at det skulle bli et manus. På dette tidspunktet fungerte skrivingen som en terapi. Skrivingen ga et rom der jeg kunne plassere tanker og følelser. Gjennom dette konfronterte og bearbeidet jeg sorgen istedenfor å ha den liggende og ulme i underbevisstheten.»

«Etter hvert som jeg gikk igjennom broren min sine journaler, innså jeg at jeg ønsket å formidle en historie,» fortsetter hun. «Jeg ville formidle hvor galt det kan gå når et system som er satt til å hjelpe misforstår.»

De sa de skulle hjelpe ham, sa det ville få alvorlige konsekvenser om de ikke avdekket hva som var galt, men hvordan kan de ha tilstrekkelig informasjon til å avdekke noe når de samtidig overmedisinerer? Hva er det egentlig de avdekker da (s. 195)?

«Jeg ønsker å være en del av pådriverarbeidet for å få til en endring i psykiatrien,» sier Miriam. «Det er viktig at pasienten blir satt i sentrum, og ikke diagnosen. Det er helt galt at mennesker settes på sterke medisiner og utsettes for tvang før psykososiale tiltak en gang har vært forsøkt. Antipsykotiske medisiner har mange og alvorlige bivirkninger. Å bli utsatt for tvang er svært traumatiserende. Vi må tenke nytt, og se på helt andre behandlingsalternativer.»

Heldigvis har noe skjedd i løpet av de siste årene. For kun få år siden var det ikke engang greit å stille spørsmål ved psykiatrien og metodene brukt der.

«Nå er det kjent at det er mye som ikke fungerer,» sier Miriam, «også innenfor psykiatriprofesjonen. Likevel er det en lang vei igjen. Det er bekymringsfullt at ikke myndighetene og fagmiljøet i større grad har tatt inn over seg usikkerheten som knytter seg til virkningene av tvang og antipsykotiske medisiner.»

omslag - stormen og stillhetenNorge er det landet i Europa med høyest andel tvangsinnlagte. Vi er kanskje ikke så gode på annerledeshet som vi liker å tro. Kanskje gir loven for stort rom for tolkning, særlig når det gjelder bruk av tvang. Kanskje er det pengene det står på.

Pasientene har ingen stemmer. De blir strupet og oversett, akkurat som forkrøplede kyllinger i oppdrettsbur (s. 263).

MIriam har ingen problemer med å se for seg et bedre system.

«Jeg ville ryddet opp i de sidene ved dagens praksis som er i strid med menneskerettighetene,» sier hun, «og innført en ny behandlingsmodell. Mer konkret ville jeg satt ned en «havarikommisjon» for å granske dagens forhold. Videre ville jeg få bukt med den vilkårlige bruken av tvang, og erstattet overmedisinering og langvarig isolasjon med ulike former for terapi og aktivitetstilbud. I dag har behandlingsansvarlige uforholdsmessig mye makt. Jeg ville satset mer tverrfaglig, og latt pasienter og pårørende få større innflytelse enn i dag. Tvang skal være aller siste utvei, og da kun i nødsituasjoner. Slik det er i dag brukes tvang ofte når avdelingspersonalet blir redde, selv om det egentlig ikke er grunnlag for dette. Tvangsmedisinering er jeg helt imot.»

Akkurat nå er det litteraturen som er psykiatriens havarikommisjon. «Stormen og stillheten» er en god bok, men strever med balansen mellom terapi og litteratur. Historien er gripende, men kunne vært enda mer hardtslående og nådeløs, den kunne krevd enda mer av både leser og av psykiatrien. Da hadde den kanskje nådd flere lesere. Men Norsk psykiatrisk forening er lutter øre:

«Jeg har akkurat fått forespørsel av Norsk psykiatrisk forening om å skrive appell til deres medlemmer. Det viser jo faktisk at de er interessert i å lytte til kritiske røster, slik som meg. Det er et steg i riktig retning,» sier hun. «Jeg håper fler psykiatere kommer på banen i samfunnsdebatten.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *