Egalias sønner

Kjell Erik Ullman Øie - foto John Andresen
Foto: John Andresen

Bok: Kunsten å elske et barn
Forfatter: Kjell Erik Ullmann Øie
Forlag: Tigerforlaget
År: 2015
Første setning: Drømmen var aldri helt lik.

Tvillinger er som regel to. Er de i tillegg eneggede, har vi lett for å glemme akkurat dette faktum. Navnene deres nevnes i samme åndedrag, klærne kjøpes på samme 50 % salg, skolestilene deres handler om den samme hunden, de har vært på den samme ferien, de deler rom. Så vokser de opp og tar forskjellige valg.

Sebastian og Alexander er et slikt tvillingpar. De bor godt, i en elegant steinvilla på Singsaker i Trondheim, foreldrene er ressurssterke. Men det skjer ting bak de fire veggene som gjør at Sebastian velger en løssluppen livsstil, han svikter sine foreldres idealer, han fortrenger, han rømmer ut på skråplanet.

Sentralt i «Kunsten å elske et barn» er morskjærligheten. Like sentralt er barnets, ungdommens og den voksnes evne til å elske seg selv på tross av tvil og motgang.

«Det er utfordrende å skrive om barn som lider og om mødre som svikter sine barn totalt,» sier Kjell Erik. «Morsrollen er fortsatt hellig i Norge. Samtidig må selv mennesker som gjør vonde handlinger beskrives på en måte som gjør dem troverdige og levende. Det var krevende å få til.»

Hanne heter hun, moren. Hun ble ikke elsket, hun heller. Hun var feilvare, liksom. Kanskje ble evnen til å føle innemurt i ung alder. Hun er en kvinnetype som passer i Gerd Brantenbergs Egalia.

«Menneskene jeg skriver om settes ofte sammen av egenskaper fra mennesker jeg kjenner,» sier Kjell Erik. «Så utvikler de seg underveis. Jeg forsøkte å lage en personlighet i forkant, men det gikk ikke. Personlighet fremstår i samspill med andre mennesker. De ytre karaktertrekkene hentet jeg fra levende mennesker jeg har møtt.»

Vi bærer våre foreldres og våre besteforeldres lykke og ulykke med oss. Særlig deres dårlige valg. Og når bautaen til deres minne er et kjempehus din mor og far fremdeles bor i, er det ikke så rart at Sebastian reiser utenlands. Det er først når han kommer tilbake på en snarvisitt for å være med i sin fars begravelse og blir tatt på fersken av sin mormor i å stjele sin mormors smykker, at refleksjonen starter. Og den er vond. For hvor dypt kan et menneske synke? Hvordan formes vi av våre foreldre og vår familie? Hva har vi boende i oss fra før?

«Husene er viktige for oss nordboere fordi det er der vi vokser opp, der vi leker, krangler, har sex, slapper av og føler oss trygge,» sier Kjell Erik. «Det er også der vi er reddest. Der er vi sammen med de menneskene vi enten har valgt selv eller er blitt gitt gjennom fødselen. Da kan det gå svært bra eller fryktelig galt.»

Sebastians liv er skildret meget detaljert. Kanskje for detaljert. 80 sider kunne fint vært kuttet uten at historien hadde tapt seg.

«Boken er personlig i den forstand at jeg skriver med utgangspunkt i det livet jeg har levd og det jeg har observert,» sier Kjell Erik. Jeg har spist lunsj med prinsesse Caroline av Monaco, vokst opp i en søskenflokk på fem, delt ut sprøyter til misbrukere i Oslo. Mye levd liv man kan spinne videre på. Og familien som utgangspunkt for dynamikk, konsekvenser og arvesynd er utømmelig.»

Og levd livet, det har han, Kjell Erik. Midt oppi tidkrevende, profilerte stillinger fant han tid til å skrive.

Omslag, Kunsten å elske et barn«Ideen surret i hodet mitt som en urealistisk drøm i mange år før jeg plutselig forsto hva som holdt meg tilbake,» sier han. «Så lenge jeg ikke skrev, men fantaserte om å skrive, var den en drøm. Satte jeg meg ned risikerte jeg at drømmen brast. Den sjansen måtte jeg altså ta.»

«Jeg tok tre måneder fri etter jeg jeg gikk av som statssekretær og før jeg gikk tilbake til Plan Norge. Leilighet i Thailand, PC og en koffert med klær. Den første morgenen da jeg satte meg ned og så på tastaturet var jævlig. Men fantasi, et mangfoldig liv, struktur og selvdisiplin gjorde at jeg dro hjem til Norge med mye tekst. Deretter var det deadlines, kvelds- og helgejobbing og tett oppfølging av Tigerforlaget. En slitsom fornøyelse.»

Er det lettere for noen med et kjent navn å selge debutboken sin, tro?

«Navnet mitt gjør nok at jeg litt lettere enn andre bryter gjennom lydmuren,» sier Kjell Erik. «Men sammenlignes jeg med mine berømte kunstnerslektninger legges også lista ekstremt høyt. Det var like fullt en fantastisk følelse å stå med boka i hånda og utrolig hyggelig å få tilbakemeldinger fra mennesker som lot seg berøre. En skrev at boka var god, gripende og grusom. Da følte jeg at jeg hadde lyktes.»

Han tenker seg om. «Det mest utfordrende ved å debutere var å få vite at 95 % av alle debutanter ikke ble anmeldt og solgte 100 bøker i gjennomsnitt.»

Kjell Erik gir seg ikke der.  Nå har han tatt for seg mødre som svikter sine barn. Hva blir det neste?

«Jeg har skrevet en side som skal videreforedles og utvikles over nyttår. Jeg skal forsøke å forstå hverdagsondskapen.»

Én kommentar til «Egalias sønner»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *