En rufsete tragedie

Marlen Ferrer - foto Julie Pike
Foto: Julie Pike

Bok: De bortkomne
Forfatter: Marlen Ferrer
Forlag: Gyldendal
År: 2015
Første setning: Altså, vi bare tullet, sa Carlos.

Du skulle ikke tro det, egentlig. At en relativt blek gutt fra Mandal, kameraten min faktisk, snakker vaskeekte Mexicospansk. Jeg visste det ikke før han møtte en cubaner over et musikkstykke. Mennesker er aldri slik som du forestiller deg. Når han går på en scene skrur noen på en bryter som jeg bare kan anta sitter i nakken et sted, og han blir en annen. En entertainer. Det samme skjer når noen nevner Mexico. En kjærlighet vekkes i blikket hans. En intensitet. En lengsel som bare såvidt kan stilles ved årlige turer.

Det er med steder som med mennesker. Ingen er som du tror. Mexico aller minst. Du blir ikke ekspert på mexikansk mat ved å gå på Rema og kjøpe tortillas og tex mex og whatnot. Du blir ikke ekspert ved å kjøpe sombrero og putte limebiten oppi Coronaen. Du får ikke følelsen av bedagelig dagsrytme, av late s’er og murrende uro. Du må reise dit. Være der.

«Jeg jobbet en del i Mexico i noen år som foreleser for norske studenter, så jeg har vært der en del, og noen steder kjenner jeg mer inngående enn andre,» sier Marlen. «Om man kan tilbe et land, så tilber jeg Mexico. Det er noe med det landet, noe farefullt og forlokkende på samme tid. Det ligger kanskje noe frigjørende i det.»

Det er det farefulle jeg vil ha tak i. Det ligger i bakgrunnen i «De bortkomne.» I tittelen. I språket. I mellomrommene, i pausene og mellom linjene. I persongalleriets dybde.

Historien er ganske enkel. Liv, akademiker og drømmer, har tatt skrittet og forlatt eksmann og datter, flyttet til Mexico City, en av verdens aller største og raskest voksende byer. Hun skal oversette gjennombruddsromanen til forfatteren Rubio Goyo. Midt i et av verdens mest forurensede steder lever hun livet hun aldri torde i Norge. Om hun er seg selv aner jeg ikke, men hun er i hvert fall en annen.

Marlen er akademiker selv, og har skrevet både doktorgrad og faglitterære publikasjoner.

«Avhandlingen min handler om overgangen fra ære til stat i middelalderen, og hvordan dette skapte motstridende normer,» sier Marlen. «Ved hoffet ble selvkontroll en sosial markør mens den tradisjonelle æreskulturen, med idealer om emosjonell ekspressivitet, ble marginalisert. Vi kan si at vår vestlige emosjonelle kultur har sitt utspring i statsutviklingen og hoffmiljøet i middelalderen. Jeg har alltid vært opptatt av historisk sosiologi, av lange historiske linjer, det trigger noe i meg. Og ja, også i romanen ligger denne tematikken der og ulmer.»

Spranget fra faglitteratur til skjønnlitteratur var kortere enn hun trodde.

«Egentlig var det ikke så vanskelig når det først løsnet,» sier Marlen. «Det er mye morsommere å skrive skjønnlitterært, så det krever ikke like mye disiplin av meg som det andre. Men skriving er på mange måter skriving, og jeg har lært mye av å skrive faglitterært og ikke minst av vitenskapelig skriving. Det å være vant til å bygge opp en argumentasjon på en logisk måte, kommer godt med når man skriver romaner.»

Det er de to kvinnene som blir igjen i hodet mitt etter at jeg la boka fra meg. De ble lenge, litt for lenge, Liv og Laura.

De bortkomne - omslag«Liv ligner kanskje litt på meg; en ekstremversjon kan du si, som blir satt i ekstreme situasjoner,» sier Marlen. «Det blir det mye følelser i bevegelse av. Det jeg var opptatt av, var at hun skulle ha en viss selvinnsikt samtidig som hun er ganske selvdestruktiv, da blir karakteren mer interessant. Det er dessuten et feministisk prosjekt, jeg ville la henne utfolde seg uten å være så preget av de sosiale konvensjoner som mange kvinner lar være førende for atferden sin.»

Boken har en følelse av håpløshet over seg, en følelse av at noe snart må slutte, at noe må gi etter. Og det er Laura, den viktigste bipersonen, som har skylda.

«Med henne ville jeg oppnå en «god uklarhet,» så hun er det leseren lar henne være,» sier Marlen. «Men for meg er hun det motsatte av Liv. Kanskje vil hun ha Liv, være Liv. Hun er et menneske som ikke erkjenner sine egne mørke, destruktive sider. Derfor vet hun heller ikke hva hun vil. Hadde hun gjort det, ville hun vært et langt bedre menneske. Tror jeg.»

Tyngden av livet i Mexico er tydelig i romanen. Liv har ikke valgt å reise til et turiststed. Mexico by er nådeløs. Derfor kommer også de tunge temaene nesten helt av seg selv. Marlen sier at den handler om hvor små vi er, om menneskets avmakt og om problemer med å finne mening i en gudløs verden.

«Jeg har vel en litt mer maksimalistisk stil enn mange andre norske forfattere, og mener at man kan ta opp mye i en roman,» sier Marlen. «Dessuten, jeg ville integrere såkalt høykultur – litteratur, filosofi, historie og intellektuelle betraktninger – og såkalt lavkultur; møkkete bardisker, dop, rap, sex og vold. Det er noe amerikanske samtidsforfattere er flinke til, og jeg er nok litt inspirert av den tradisjonen. Men romanen er i bunn og grunn en tragedie – som til syvende og sist opphever seg selv ved å bli litteratur. I dette ligger det skapende. Liv.»

Selv om Mexico er betagende, altoppslukende og krever oppmerksomhet og kjærlighet, legger Marlen handlingen til et helt annet sted i neste bok. Et sted den bleke gutten fra Mandal kjenner godt. Norge. Egentlig var planen USA, men litteraturens veier er uransakelige.

«Jeg har skrevet og kommer til å skrive fra USA,» sier Marlen, «men det blir nok ikke neste bok, slik jeg egentlig hadde planlagt, for akkurat nå er jeg en 47 år gammel mann som trasker i Oslos gater, og der kjenner jeg at jeg vil være.»

Én kommentar til «En rufsete tragedie»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *