En snikende følelse

Christen Krogh - Foto John Andresen
Foto: John Andresen

Bok: Kileskrift
Forfatter: Christen Krogh
Forlag: Juritzen
År: 2014
Første setning: På sletten, der byen lå, delte elven seg i to mindre løp.

Det er godt å tenke i bevegelse. Å gå fra jobben mens snøen knirker under støvlene og du kan se din egen pust. Drømme seg bort på et tog, myse mot solstrålene utenfor. Å bare kunne gjøre en ting av gangen. Å ikke reise fortere enn at sjelen kan henge med. Å puste i rytme med verden. Da kommer idéene av seg selv.

«Det er tidlig morgen, klokken er kanskje kvart over syv, ute er det kaldt og mørkt og septembervått, asfalten er blank og jeg sitter på en buss fra Asker til Oslo,» sier Christen. «Det kan se ut som det nettopp har regnet, men det er vanskelig å være sikker.»

Christen leser på bussen, om en svensk mor og nyhetsanker som hadde ALS. Der og da kommer en idé.

«Da oppstår tanken om et språk som kan representere følelser direkte. Ikke som en strukturell analogi, hvor formen til utsagn om følelser lar seg bearbeide og manipulere så man kan si noe nytt om følelser, men som en direkte representasjon, hvor – når du leser et ord, eller tegn, erfarer den følelsen som ordet eller tegnet representerer.»

Så hvordan kunne et språk for følelser lages? Hvordan skulle det se ut? Hvordan kunne det læres? Christen bruke flere år på å tenke over disse spørsmålene. En dag, kanskje en septembervåt en, kanskje på en buss, kom idéen om å skrive narrativt. Da dukket forskeren Frank Korsmo opp. Så sønnen Jonas. Så døden. Så en kvinne.

«I hodet mitt hadde jeg et bilde av et rom i en leilighet i en bygård. Det var bokhyller på veggene, mange bokhyller. I hjørnet sto en grønn lampe og kastet lys opp i et hvitt tak, gulvet var av gamle, brunhvite, høvlede planker, og foran bokhyllene lå et mørkerødt teppe. Ved vinduet, bak en blankpolert mahoganypult, satt sønnen og leste i en bok. Så går døren opp og en kvinne kommer inn. Jeg måtte forsøke å finne ut hvem denne kvinnen var og hvorfor hun var i farens leilighet. Var hun en nabo? En vaskehjelp? En politikvinne? Hva slags relasjon hadde hun til faren? Han var jo død. Jeg begynte å tenke på hvordan han hadde dødd, om det var kreft, eller ALS, eller om han hadde blitt drept. Og så slo det meg for første gang at jeg holdt på å skrive en kriminalroman, ikke en idéroman eller en dannelsesroman som først tenkt.»

En steintavle med kileskrift, det første kjente skriftsystemet, er kjernen i historien. For hva kan ikke den som behersker følelsesspråket gjøre? Kontrollere verden? Redde den? Styre den mot undergang? Ikke rart noen er villige til å drepe for det.

«Det var lett å tenke seg at når noe så fundamentalt og viktig som et skriftsystem utvikles, så ville noen teste yttergrensene og eksperimentere,» sier Christen. «Derfor la jeg inn at følelsesspråket hadde sin opprinnelse i Mesopotamia der kileskriften kommer fra.»

Omslag - kileskriftEn av utfordringene Christen måtte takle var å fremstille en troverdig morder.

«Noen skurker er sinnsyke,» sier han, «og da er motivasjon nærmest overflødig, eller mer korrekt, det faktum at de er sinnsyke gir dem tilstrekkelig motivasjon til å gjøre alt en forfatter begjærer. Den allestedsnærværende seriemorderen i noen typer nordiske krimhistorier er et typisk eksempel. Når skurken ikke er sinnsyk stilles det både krav til at hun er psykologisk i stand til å drepe, og dernest at hun har et motiv som samsvarer med karakteren hennes. Jeg måtte jobbe en del for å gjøre skurken mer troverdig. Først forsøkte jeg å gjøre personen mer «skrudd» gjennom å utvikle et fanatisk karaktertrekk, men jeg synes ikke det fungerte så godt. Faktisk synes jeg det fungerte svært dårlig. Jeg fant løsningen ved å gå dypere inn i personens psykologiske driverne og undersøke under hvilke forutsetninger en vellykket, relativt velbalansert, men empatisk underutrustet akademiker kunne få seg til å ta livet av noen.»

Jonas, hovedpersonen, er Christens favorittkarakter i boka. Han er en skjør og vennlig sjel som har isolert seg fordi han ikke orker å konfrontere sine vonde følelser. Forholdet til faren har ikke vært lett. Først når faren dør blir Jonas dyttet ut i en serie situasjoner som leder til at han til slutt makter å ta tyren ved hornene.

Med skrivingen av «Kileskrift» kom også engasjementet for krimsjangeren. Christen mener at krim ofte blir undervurdert litterært.

«Skillet mellom romaner og krim som både forlag, bokhandlere og mange anmeldere opererer med er litt underlig,» sier han. «Kriminalromaner er romaner. Å bruke betegnelsene som om de var på samme nivå for å holde dem fra hverandre, er som å skille mellom elbiler og biler, eller kvinner og mennesker. I dette skillet ligger også en implisitt vurdering, som at kriminalromaner egentlig ikke er ordentlige romaner, men noe annet, en slags liksomromaner. Som om elbiler er liksombiler. Det er jeg uenig i. Kriminalromanen er en proper undersjanger av romansjangeren.»

«Det gis ut svært mye krim,» fortsetter han, «og jeg har inntrykk av at noen mener den gjennomsnittlige litterære kvaliteten til kriminalromaner ikke er på nivå med andre romansjangre. Men jeg har fremdeles til gode å se noen komparative studier på dette. Krimsjangeren har andre krav til struktur enn en annen litteratur. Det skjer et mord, og det blir en oppklaring, verden kommer ut av balanse, ogblir satt på rett kjøl igjen av hovedpersonen, eller av noen nær ham. I blant har jeg inntrykk av at nettopp det faktum at krimsjangeren har krav til form og innhold blir utgangspunkt for sjangerkritikk. Jamfør for eksempel formkravene til en sonettekrans for å se hvordan dette faller på sin egen urimelighet. Med andre ord, det ligger ingen sjangermessige begrensninger som gjør det vanskeligere å skrive god litteratur som kriminalroman enn andre sjangere. Litteratur gjør verden til et bedre sted. Så også krimlitteratur.»

Og det blir mer krim fra Christen.

«Jeg har detaljert plot for én roman til med Jonas, og har så vidt begynt å skrive på denne. Arbeidstittel er «Skjønne alt i verden.» Den har litt av den samme multifasetterte oppbyggningen som «Kileskrift,» med en idé, en dannelsesreise for en av hovedkarakterene, og et krimplott, samt et historisk bakteppe knyttet til framveksten og endring i verdensreligionene i løpet av en relativt kort periode (700 f.Kr. til år 0).»

«Til den tredje romanen har jeg bare overordnede skisser, deriblant at det skal være en relasjon til internasjonal IT-bransje,» sier han. «Men for en måneds tid siden våknet jeg klokken fire på natten med idéen til en kortroman fullt utfoldet inni meg. Jeg sto opp og satte meg på det varme baderomsgulvet og skrev ned idéen. Litt slitsomt, men litt fint også. Kanskje jeg skriver ut denne historien før jeg går løs på den tredje romanen. Tiden er lang og mulighetene er mange.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *