Erdla ella i nrab rof redok

Bobbie Peers - foto: Niklas Lello
Foto: Niklas Lello

Bok: Luridiumstyven
Forfatter: Bobbie Peers
Forlag: Aschehoug
År: 2015
Første setning: Det var midt i morgenrushet.

Vi omgir oss med koder. Hver dag, hver time. Vi tenker ikke så mye på dem, annet enn når vi glemmer dem. De skaper et skjold rundt vår digitale identitet og vår sosiale status. Hva hadde skjedd hvis en kryptolog hadde løst alle kodene vi beskytter oss med? Hva hadde blitt igjen? Og finnes det koder som er større enn oss? I gamle verker av Shakespeare? I runesteiner? I hieroglyfer? I fortapte biblioteker som bare venter på å bli funnet? I vårt DNA?

På Aschehougs pressekonferanse i august stakk forlagssjefen «Luridiumstyven» i hendene mine. «En debutant vi er stolte av,» hvisket hun og smilte. På omslaget er det bilde av en gutt med en glødende orb i hendene. Og en by som utvilsomt er London. Og et monster. På Stortinget T-banestasjon på vei hjem åpnet jeg boka. Og mistet ikke bare én, men to baner.

Bobbie Peers er filmskaper. Det er tydelig. Han kan det med spenningskurver.

«Når man jobber med filmmanus må man tenke økonomisk,» sier Bobbie. «Man må hele tiden stille seg selv spørsmål som: Hvordan kan jeg fortelle mest mulig på minst mulig tid? Og man må hele tiden tenke fremdrift og effektiv historiefortelling. Det som ikke driver historien fremover blir som regel kuttet, enten av regi i forkant av innspillingen, under innspillingen når man har gått over budsjett og må klippe for å spare penger, eller i klipperommet når man ser hvilke scener som funker og hvilke som ikke ble til noe.»

«For meg som romanforfatter har vel dette gjort meg til en effektiv forteller uten så mange digresjoner,» fortsetter han. «Jeg tar ikke så mange avstikkere i teksten. Jeg tror egentlig man kan ta med seg det meste fra film til bok når det gjelder dramaturgi. Jeg har hørt at det er lettere å gå fra å skrive filmmanus til å skrive bok enn andre veien. Bøker er jo et friere medium, filmfortelling har veldig mange regler som historien skal passe inn i. Mange romanforfattere som prøver seg som manusforfattere finner disse reglene for begrensende. Jeg synes det er spennende å tenke effektivt.»

Omslag - LuridiumstyvenPå 238 korte sider tar Bobbie oss med inn i William Olsens liv på et bortgjemt sted i Norge, til Umulighetsutstillingen hvor verdens vanskeligste kode er utstilt, og William, som har en helt spesiell evne til å løse koder, finner ut at det er en grunn til at han bor på hemmelig adresse, og at han ikke heter Olsen i det hele tatt, men Wenton. Ferden bærer videre til Institutt for posthuman forskning i London. Der møter han en informasjons-obot, filosof-obot, trapp-obot (en robot som går i trapper), og en sitt-obot (gjett hva den gjør). Trekker du ikke på smilebåndet må du slakke litt på noen av kodene du beskytter deg med.

Boka vekket undringen og latteren i meg, og det var en av hovedgrunnene til at jeg ble en ihuga leser i utgangspunktet.

«Jeg har snakket med en del foreldre til barn og unge som har lest boka,» sier Bobbie. «Mange av dem er veldig glade fordi det er den første boka barna har klart å fullføre. Det var så spennende at de ikke ville legge den ned. Jeg tror at effektiv historiefortelling har mye å gjøre med dette. Og så har jeg jo selv hatt en voldsom kreativ forløsning når jeg ikke har måttet tenke budsjett når jeg skriver. Det koster ikke noe å skrive det ned. Derfor har ting blitt større og mer lekent.»

«Unge lesere skal ha mer enn bare spenning. De skal også ha et godt språk,» sier VGs anmelder og gir «Luridiumstyven» en treer på terningen.

«Jeg var forberedt på den type kritikk,» sier Bobbie. «Det meste har vært utrolig bra, men jeg har fått med meg at noen mener at språket er litt for lett. For meg er det viktig at språket ikke kommer i veien for historien. Så jeg kommer ikke til å forandre måten jeg skriver på.»

Vil målgruppen stusse på språket? Nei, like lite som jeg stusset over språket den gang jeg leste Hardyguttene. Men jeg er villig til å vedde på at Bobbie snart blir vant til å tenke med bildene ordene gir. Og når det skjer, kommer ikke språket i veien for handlingen. Da blir det en femmer i VG.

De fem største forlagene slåss om å få gi ut «Luridiumstyven.» Og Morten Tyldum har kjøpt filmrettighetene.

«William Wenton begynte som et filmmanus jeg skrev,» sier Bobbie. «Jeg så etter hvert at dette kom til å bli for dyrt og stort til å lage. Da stod valget mellom å legge ned hele prosjektet eller kjempe for det. Jeg var blitt veldig glad i William og dette universet, og derfor bestemte jeg meg får å prøve meg på bok. Jeg er storfornøyd med at Morten Tyldum likte boka så godt at han vil lage film av den. Jeg må uansett konsentrere meg om å skrive bøkene. Morten er veldig flink, og jeg stoler på at han og hans folk kommer til å løfte dette på alle måter. Jeg kommer ikke til å involvere meg noe særlig, men er tilgjengelig for dem når de trenger det.»

«Det kommer totalt fire bøker i serien om William Wenton,» fortsetter han. «Så har jeg en spinoffserie på lur med tre bøker. Kan ikke si så mye om hva som skjer i bok to enda, men William kommer til å få enda større ting å bryne seg på. Kan love at det blir heftig!»

Én kommentar til «Erdla ella i nrab rof redok»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *