Et retningsløst kompass

Erik Engblad: Foto Niklas Lello
Foto: Niklas Lello

Bok: Dønninger
Forfatter: Erik Engblad
Forlag: Aschehoug
År: 2014
Første setning: Orgelet toner ut, den siste akkorden resonnerer gjennom rommet.

Mormor ringer. Hun spør etter sølvpussen som står i skapet under vasken. «Det er jeg som bor her nå, mormor,» sier jeg. «Jeg har ryddet ut av skapet for lenge siden.»

Alle har vi kjent fortvilelsen når noe glipper. Det er som å holde en isbit i hånda. Vi vet hva som skjer. Den varer ikke. Ingenting varer.

Alle har vi også kjent lettelsen når noe glipper for godt. Da kan vi starte på nytt, og velge å huske, velge å glemme. Å gå med lettere steg en stund.

«Minner og glemsel utgjør et kraftfullt litterært spenningsfelt,» sier Erik. «Boka handler om Gunnar Gulbrandsen, som i midten av femtiårene står overfor en radikal forandring. Forandringer egner seg godt som romanstoff. Kanskje særlig når forandringen er arvelig betinget og saboterer en helt ordinær familiemanns spillerom og evne til å bestemme over eget liv.»

«Demens utfordrer langt på vei vårt menneskesyn,» fortsetter han. «Sykdommen rammer de funksjonene som mest av alt gjør oss til mennesker, som rasjonaliteten og språket. Siden vårt vestlige, moderne samfunn er et hyper-kognitivt samfunn – det er lenge siden det er blitt slått fast at vi er fordi vi tenker – med en vanvittig strøm av informasjon som vi må sortere oss gjennom og forholde oss til, forsterkes bare forskjellene mellom de som evner å holde på oversikten og de som ikke gjør det.»

Erik sier at mennesker med demens generelt og tidligere debuterende Alzheimer spesielt står i fare for å bli utestengt fra eksistensbeviset, og risikerer å bli en marginalisert del av samfunnet. Rett og slett stilt utenfor fellesskapet. I boka forsøker han å skildre et demenslandskap fra innsiden, ved blant annet å understreke Gunnar Gulbrandsens evne til selvinnsikt og selvobservasjon, tross sykdommens fragmenterende vesen.

Cover: DønningerFra Norge til Karibia i plastbåt

Erik har skrevet om temaer han kjenner godt til. Det var ikke en bevisst strategi, men snarere en trygg grunn som hjalp med skrivingen av hans første lange, skjønnlitterære tekst.

«Sjøen er viktig for hvordan jeg forstår meg selv,» sier han. «For et par år siden seilte samboeren min og jeg fra Norge til Karibia og tilbake i en plastbåt. Det var bare oss to om bord mesteparten av tida. Utpå et så stort hav som Atlanterhavet skjer det merkelige ting med hvordan du opplever deg selv og hvordan du ser på størrelser og avstander i verden, og hvordan enkelte ting plutselig mister betydning, mens andre ting uforvarende blir fullstendig meningsfulle. Og bølgene er digre der ute.»

Dermed er Alzheimer kun ett av mange momenter som utgjør boka. Like viktig er beretningen om havets krefter, spillet mellom verdighet og nedrighet i menneskelivet, determinisme vs. fri vilje, meteorologi, transcendens i møte med naturen og vennskap mellom menn.

Veien er heller ikke lang til store, klassiske litterære temaer som hva slags betydning den frie vilje egentlig har når livet sendes inn i uforutsette krumspring, og hvordan selvbildet vårt ikke alltid korresponderer med virkeligheten.

Boka har han skrevet på siden rett før jul i 2010, i en prosess han beskriver som snirklete.

«Jeg hadde lenge snakket om å skrive mer skjønnlitterært, noe min samboer etter hvert så seg lei å høre om, og på vei hjem fra byen – jeg tror saktens det var fra et arrangement på selveste Litteraturhuset – sa hun at nå måtte jeg for faen stoppe å snakke, og begynne å skrive.»

«Dagen etter satte jeg meg ned foran tastaturet og begynte å skrive fram denne merkverdige Johnny-karakteren, som på det tidspunktet het Joshua, etter Joshua Slocum – første mann til å seile jorda rundt alene.»

Da boken ble antatt hadde Erik hatt en flaske med sjampagne på hylla hjemme i to år. Det mørke glasset var nesten blitt grått av støv.

«Det har vært en morsom opplevelse å debutere,» sier han. Så klart har det vært øyeblikk av angst og vegring, men alt i alt har det vært gøy. Det er stort å se sitt eget navn i bokhyllene, midt blant levende og døde. Men kanskje morsomst er det å kjenne at å gi ut denne boka skaper moment som driver meg framover, gir meg tro og kraft til å ville skrive mer. Det å gi ut en bok er noe å være stolt av.»

Hva neste bokprosjekt skal handle om vil han ikke ut med.

«Jeg vil jobbe med teksten i det stille, nesten helt til jeg føler den sitter, før jeg begynner å hente inn synspunkter fra andre,» sier Erik. «Men jeg kan si så mye som at jeg har begynt å skrive, og at jeg nok kommer til å skrive om noe jeg egentlig ikke kan så mye om. Alzheimer, båtpussing og sjømannsliv var nært og til en viss grad selvopplevd, nå vil jeg forsøke å finne ut hva som skjer hvis jeg tar utgangspunkt i det motsatte, noe lengre borte, fjernere fra min egen livsvirkelighet.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *