Etablerte stemmer deler erfaringer: La deg lede av den indre gløden!

Jørn Lier Horst (2004), Tom Egeland (1988), Arne Garvang (1993 og 2013) og Tor Åge Bringsværd (1967) har delt sine tanker om det å være debutant med meg. Jeg har samlet synspunktene deres i en fiktiv samtale.

En politimann, en journalist, en musiker og en fabelprosaiker. Det er ikke vanskelig å forestille seg disse fire i samtale rundt et bord. Fire av Norges mest kjente forfattere. Tenk deg kunnskapen de besitter. Samlet har de 103 års erfaring. Jeg tror de drikker kaffe og spiser røde Non Stop.

Den gang de debuterte var de unge. De er unge fremdeles. Bare mer erfarne. De har gitt ut krim, romaner, fabelprosa og barnebøker. De har observert hvordan forlagsverdenen i lille Norge har forandret seg, og hvordan den stadig er i endring.

«Det var mye enklere å være debutant i 1967 enn i dag,» sier Tor Åge. «Jeg tror nesten debutanter ble satt pris på! Men i dag er markedsføringen endret. For eksempel er det forlagene som i dag tar seg av avisene. Den gang, i 1967, måtte debutanten selv gå runden til de store avisene, banke forsiktig på døren og forsøke å «selge» seg selv. Jon og jeg hadde den fordelen at vi var to som gikk sammen!»

«Jeg ble journalist fordi det var det nærmeste jeg kunne komme å bli forfatter og samtidig kunne leve av det,» sier Tom. «Drømmen om å skrive romaner hadde jeg i meg helt fra jeg var guttunge. Jeg fikk noen hyggelige anmeldelser og ble intervjuet av noen aviser da boka kom ut, men ellers gjorde nok ikke «Stien mot fortiden» noe uutslettelig inntrykk på Litteratur-Norge. Det vil si, den gjorde ikke noe inntrykk i det hele tatt.»

Han fortsetter: «Det tror jeg de fleste debutanter må være forberedt på: De aller fleste bøker utkommer til Den Store Stillheten. Er man heldig, får man noen anmeldelser, og kanskje blir man intervjuet. Men de fleste bøker utgis – og så skjer det ingenting mer. Man tror jo lett at alt skal bli annerledes bare boken utkommer, men det skjer nok dessverre sjelden. Det viktigste er den indre tilfredstillelsen.»

«Jeg husker godt den kvelden jeg begynte å skrive på min debutbok,» sier Jørn. «Jeg lå hjemme i senga og leste ferdig en norsk krimbok. Det var senhøsten 2001. Jeg kastet den i veggen og sa høyt til kona, som lå ved siden av, at dette kunne jeg gjøre bedre selv. Hun svarte at da burde jeg gjøre det.»

«Dersom man har et ønske om å nå ut til mange lesere må du være synlig,» sier han. «Det betyr at du må si ja til alt du blir spurt om å være med på. Lese og snakke om boken din over alt der du får spørsmål. Bare på den måten kan du trinnvis nå ut til mange.»

De sporer av. Snakker om å være ukjent forfatter. Om det å ha kloke koner. Om det å bare lese for bibliotekaren og hunden når du er ute på turné. De snakker om forlagsfester. Strenge redaktører. Rare redaktører. De bestiller mer kaffe. Stearinlyset på bordet har nesten brent ned. Sommernatten er heldigvis lang.

«Jeg lærte mye om kjedeavtaler da «En helt tilfeldig forbrytelse» kom ut,» sier Arne. «De aller fleste bokhandler har bare ett eksemplar av boka di, og det står med ryggen ut og synes nesten ikke. Og selger det det ene eksemplaret, tar de ikke inn et nytt. Forlaget mitt klarte å ordne en avtale med Ark til slutt.» Han smiler. «Jeg trodde det var lurt å skrive krim. Faktisk er det en thriller.»

«Men når jeg med mine kontakter sliter såpass som jeg har gjort,» fortsetter Arne, «hvordan er det da for en debutant ingen har hørt om? Det virker helt tilfeldig hvem som blir løftet frem.»

«Nøkkelvitnet» var en av en håndfull utgivelser i 2004,» sier Jørn, «og de som var interessert i å lese norsk krim hadde mulighet til å lese alt. I dag utgis det over 50 norske kriminalromaner hvert år, og jeg er av den oppfatning at kvantiteten har gått ut over kvaliteten. Det var større plass til nye stemmer for 10 år siden.»

«Ikke ha for høye forventninger,» avrunder Tom. «Vær stolt over at du har fått utgitt den første boken din. Og ikke vent for lenge før du kommer i gang med bok nummer to. La deg lede av den samme gløden som fikk deg til å begynne å skrive.»

Tor Åge humrer: «Det viktigste i dag er å være seg selv, og ikke høre for mye på gamle forfattere som meg!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *