Fjellet skal beve

Kristin Maridal - Kvalshaug forlag
Foto: Kvalshaug forlag

Bok: Love deg aldri
Forfatter: Kristin Maridal
Forlag: Kvalshaug
År: 2014
Første setning: Små føtter danser hit og dit på en gruslagt veg.

De største skattene finnes på de mørkeste stedene. Utenfor rekkevidde, men ikke utenfor menneskenes stahet, grådighet og arbeidsvilje. Svettedråper flyr fra en manns panne langt der nede i mørket. Lyden av verktøy mot fjell som gir etter, støv som legger seg som et tykt lag i håret, på huden, i lungene. Mang en gang har vi gravd for dypt i leten etter skatter som ikke var ment for oss.

Mang en gang har de som ventet ute, der oppe i lyset og den friske luften, ventet forgjeves. Ventet i evighet.

Hvert år hører vi om gruveganger som raser sammen, menn som blir stengt inne i det bekmørke fjellet uten en vei ut. Noen ganger går det bra. Ofte dør det noen. En mann i sin beste alder, kanskje med noen få grå hår og begynnende smilerynker. Med kvinner i sitt liv.

«Love deg aldri» handler om kvinnene. De som bærer tapet av ektemenn og fedre på sterke skuldre. De som lever med en mørk sky foran solen, fordi de aldri vet hvem som skal dø neste gang. Det er de overlevende som blir glemt.

«Jeg ville fortelle fra et spesielt samfunn med en universell kode,» sier Kristin. «Gruvebygda Raudsand kan virke veldig lokal, men det finnes samme type samfunn andre steder i Norge, i Skandinavia og ellers i verden.»

I Raudsand ble det funnet jernmalm i 1840. Ikke før i 1910 ble Rødsand Gruber stiftet, og anrikningsanlegget ble etablert. 50- og 60-tallet var de beste årene, med så mange som 170 arbeidere. I tillegg til jernmalm ble råstoff til betong og veiprodukter utvunnet. Pukk og sand fra Raudsand ligger i veier langs hele Møre- og Trøndelagskysten. 11 gruvearbeidere døde her.

«Raudsand fortjener å bli husket,» sier Kristin.

omslag love deg aldri kvalshaug forlagÅret er 1966. Karen er 5 år. Det er hennes små føtter som danser hit og dit på en grusvei. Hun har hvite knestrømper, og hvitveisen blomstrer i veikanten. Så ringer sirenen fra gruva. På helt feil tidspunkt. Den mørke skyen foran solen dekker med ett hele himmelen. Gruva er som havet for fiskerne. Den gir og tar. Hvem har den tatt denne gangen? Og er et menneskeliv et rettferdig bytte mot lønninger?

«Love deg aldri» følger Karens liv til hun blir 50 år i 2011. Oppveksten i Raudsand er et avtrykk i sjelen hennes. En del av hennes identitet.

Karen blir ikke i Raudsand. Nært og varmt er valgene hun tar i livet skildret. Den første kjæresten. Skolen. Den første jobben. Fremtidsplanene. Drømmene. Sønnen. Hun har planer om å dra til Oslo. Raudsand virker lite og trangt. Som om hun ikke helt blir kvitt gruvestøvet. Redselen.

Nært og varmt er også endringene i samfunnet skildret. Karen får oppleve en rask utvikling på det økonomiske, sosiale og det politiske plan i Norge. Hun blir en del av kampen for likestilling. Hun opplever klasseskille. Seksuell oppvåkning. Avfolking. Nye veger. Effektivitetens tidsalder, hvor ingen har tid til å stoppe opp. Som om tiden går fortere nå enn før.

Gruva var Kristins inspirasjon, og ga henne en humpete vei mot utgivelse. På Hardangervidda lovet hun seg selv å ikke miste motet uansett hvor mange avslag hun fikk.

«Først måtte jeg bevise at jeg var i stand til å redigere meg sjøl og kill noen darlinger også,» sier hun. «Passe dose ydmyk og tøff må til.»

Det blir en trilogi. Tallet tre har fremdeles en magi.

«Det hadde jeg tenkt fra start av,» fortsetter Kristin, «visualisert tre bøker med Karen. Trekke tråder fra flere ledd med levde liv. Det kommer naturligvis mer om sønnen, men også nye forbindelser som setter Karen på prøve. Jeg er sjeleglad for å kunne fortsette.

«Oppvekstromaner gir oss tidsbilder fra nær fortid, en tid med andre livsvilkår», avslutter hun. «Vi trenger å huske ulike kår, trenger å vise at alt ikke er så likt som vi liker å tru.»

For hva skjer hvis vil tillater oss å glemme?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *