Force majeure

Geir Sætre
Foto: Forfatterens

Bok: Knuste hjerter og halve sannheter
Forfatter: Geir Sætre
Forlag: Comino
År: 2015
Første setning: Søndag.

Jeg har en lillesøster. Hun liker bare små bøker. Hun er ingen lesehest, snarere et leseføll. Jeg vet ikke helt hvorfor. Hun har tilgang på all litteratur hun måtte ønske, vi har vokst opp i et hus med stappfulle bokhyller. Men likevel, lesing fenger ikke. Jeg har prøvd å overtale henne. Fortelle, med stor entusiasme, om bøker jeg har lest. Gi henne bøker jeg tror hun vil like. Følge opp, spørre om hun har begynt, om hva hun synes. Det er nytteløst.

Jeg har en lillesøster. Og det er bare EN ENESTE forfatter hun liker. Det er Are Kalvø.

Geir Sætre vil være guttas Are Kalvø. Han vil få dem til å lese. Og det vil han gjøre ved å skrive noe som de kjenner seg igjen i. Bruke humor. Språk som er naturlig for menn.

«Knuste hjerter og halve sannheter» handler om Eddie. Han er en drittsekk. En sårbar drittsekk. Han er ikke så god til å dra damer. Han har en dødfødt jobb. Han burde kunne bedre. Han burde være bedre på livet. Foreldrene hans er skuffet. Han er skuffet selv også, og drukner skuffelsen i bunnløse ølglass sammen med gjengen. Så begynner ting å skje.

Eddies språk kom av seg selv.

«Jeg har vært femten år i Forsvaret, har jobbet på fiskebåt, i oppvasken på sjabby restaurant, på verksted/skipsverft, vært dørvakt, jobbet i offshore-industrien og som bistandsarbeider i Mellom-Amerika, blant annet,» sier Geir. «Alle er steder med et ganske røft språk, så det var bare å skrive slik jeg selv snakker eller vet at andre snakker. Ei heller trengte jeg å «finne på» et språk som var tilpasset 90-tallet – jeg var selv midt i tyveårene på nittitallet så det der kom ganske naturlig.»

Etter å ha begynt som en spøk, ble boken fort alvor. Men det er ikke lett å være debutant på et lite forlag.

«Å debutere på et lite forlag betyr at man må gjøre mye mer selv, by på seg selv å være aktiv,» sier Geir. «Det er krevende, men gjør også at jeg møter mange hyggelige mennesker. De aller fleste jeg har møtt har sagt at de synes det er bra at jeg er så på høgget, for de mener at de fleste forfattere lener seg tilbake og venter at andre skal jobbe for dem når de har gitt ut bok. Men selvsagt hadde det vært fantastisk med et tungt PR-maskineri i ryggen, slik det kunne ha vært på et av de store forlagene.»

«En annen utfordring,» fortsetter han, «er at mye av forarbeidet før boken kom ut var litt sånn «hånd-til munn.» Korrekturlesing fra andre var nesten fraværende, setting av manus var en historie i seg selv, oppmelding til kulturrådets innkjøpsordning ble glemt, og så var det noen andre saker. Men jeg er ikke typen som skylder på andre og gir opp, så det er bare å kjøre på. Jeg har 8-10 bokmanus oppe i hodet mitt og har ikke tid til å drive med annet enn det som gir meg økt salg eller gjør meg bedre som forfatter. Har tross alt full jobb, kone og tre barn også.»

Geirs debutopplevelse er helt annerledes enn de aller fleste omtalt så langt på Debutantbloggen. De har i hvert fall en redaktør som følger dem helt til døra.

«Jeg hadde vel ikke egentlig noen redaktør,» sier Geir. «Det var en som er ansatt i en bokbutikk som hjalp meg i begynnelsen, og så da manuset var innlevert i andreutgave var det forlegger selv som leste korrektur og veiledet. De to siste versjonene var det jeg selv som gjorde, med mer eller mindre ingen hjelp fra forlaget. Det var tungt.»

Omslagsdesign Darko Mrdalj
Design: Darko Mrdalj

«Designeren møtte jeg på en pub,» sier han, «vi snakket om omslaget og jeg sendte over en Powerpoint-presentasjon og rundt tyve bilder for å illustrere hva jeg tenkte, og så kom han opp med noen forslag. Av de forslagene ble ett til forsiden, og så fikset forlaget resten av omslaget.»

Jeg må være ærlig. Rent typografisk er det stort forbedringspotensiale. Dette bør forlaget stå til ansvar for. Det er tross alt deres jobb å gi ut bøker. Det samme gjelder korrekturlesing. Noen små feil i manus kan tilgis, men når det blir feil på omslaget er det kleint.

Og oppmelding til kulturrådets innkjøpsordning setter visse krav til forlagets økonomiske situasjon. Man må ha råd til å tape store summer.

Rent litterært er det også en del å gå på. Det er mye småprat, og den røde tråden forsvinner litt. Men lenger ut i boken blir både forfatter og hovedperson tryggere på seg selv.

«Bok nummer to kommer neste år,» sier Geir, «og der treffer vi Eddie i en senere fase i livet, litt klokere, nesten en smule oppgitt over hva livet har gitt og ikke gitt ham, og han er en mer reflektert, men ennå langt fra noen A4-fyr.»

Så gjenstår det å se om Geir kan kapre de mannlige leseføllene. Jeg håper og tror det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *