Funnet: Kvinne uten pistol og alkoholproblem

Lene Lauritsen Kjølner - foto Espen Winther
Foto: Espen Winther

Bok: Høyt henger de
Forfatter: Lene Lauritsen Kjølner
Forlag: Schibsted
År: 2014
Første setning: Sykkelen var grønn.

Kvinnen ble oppdaget i Tønsbergområdet. Hun er i slutten av førtiårene og er for tiden uten arbeid. Hun har to voksne sønner, ektemannen hennes har forlatt henne for en italiensk brunette med lange bein. Kvinnen og hunden hennes, en beagle som lyder navnet Dino, er nå innkvartert hos hennes bror på Ankerholmen. Kvinnen lider av humor og for mye nysgjerrighet.

Denne kvinnen heter Olivia, og hun har vært etterlyst lenge.

«Jeg har hørt flere si at de savner en karakter som Olivia – en i hennes aldersgruppe – og at de kjenner seg igjen i henne,» sier Lene. «Hun er selvironisk, som jeg tror mange kvinner er, og har absolutt livserfaring. Hun er godt voksen, slett ikke uten feil, som de fleste av oss, dessuten er hun jordnær og har masse humor. Hun er verken forsoffen alkoholiker, politimann eller beinhard som type, men en ganske vanlig dame som blir privatdetektiv. Egentlig er hun en blanding av flere kvinner jeg kjenner. Dessuten har hun også egenskaper jeg skulle ønske jeg hadde selv.»

Forfatteren er unik hun også. Hun er en av få kvinnelige krimdebutanter i år, og hun er den som best har funnet sin nisje, den selvmotsigende sjangeren «kosekrim.» Hun skiller seg ut på alle måter. Fordi hun er kvinne, burde hun vært leser av krim, ikke forfatter. Det er trenden. For hvorfor leser så mange kvinner krim, mens nesten ingen skriver?

«Jeg tror kanskje at vi kvinner ofte sier til oss selv at det vi skriver ikke er godt nok,» sier Lene. «Vi tør ikke slippe det ut til ulvene, liksom. Vi er nok litt selvkritiske. Det er synd, for det bor så utrolig mye i mange skrivende kvinner jeg kjenner.»

«Generelt er krim en mannsdominert sjanger, og gutta er ofte flinke til å snakke hverandre opp,» fortsetter hun. «Menn er heller ikke redde for å skryte av seg selv og gripe ordet med stor selvfølgelighet. Gutteklubben Grei finnes helt klart i denne bransjen også, men det er jo det som er litt moro å utfordre, da!»

Lene mener kjønnsforskjellen er merkbar i krimsjangeren. Hun sier at kvinner har andre kvaliteter, en følsomhet som ofte kommer til uttrykk i skrivestilen. Samtidig kan kvinner være forbausende kyniske, ofte på en god måte.

«Kvinner er gode menneskekjennere,» sier Lene. «Vi har en velutviklet innsikt i menneskesinnets irrganger. Dessuten er vi gode på intriger! Hvis man beveger seg inn på en arbeidsplass med bare kvinner skjønner man jo fort det. Dessverre er det ofte sant at kvinner er kvinner verst. Vi burde være flinkere til å skryte av hverandre!»

Det er mange sterke kvinner i «Høyt henger de.» Elegante Elvira. Advokatkona Katrine. Og Mona på Havnehotellet.

«Mona på Havnehotellet er herlig uhøytidelig, både overfor andre og seg selv, og tar ting på strak arm ettersom de oppstår,» sier Lene. «Hun fins verken stiv eller snobbete, og traver rundt i stilletthæler og med dype utringninger uten å bry seg om hva andre måtte tenke om det. Hun er litt rå og avvæpnende, men streetsmart og absolutt snill.»

Omslag - Høyt henger deAlle kvinnene i «Høyt henger de» er godt voksne. Og Lene bryr seg om godt voksne kvinner. De har verdi.

«Det som opptok meg da jeg skrev boken, var faktisk voksne kvinners noe miserable situasjon når man som Olivia står uten arbeidserfaring og har rundet 40,» sier Lene. «Hvordan en ressurs, som voksne kvinner jo er, plutselig blir sett på som avleggs på arbeidsmarkedet. Kvinner som er ferdig med små barn, er fulle av all mulig slags erfaring og ofte er vanvittig pliktoppfyllende! Jeg synes det er utrolig merkelig at de ikke blir verdsatt i større grad.»

Hvordan arbeidslivet tar imot kvinner er en av sakene Lene har mulighet til å påvirke. Hun er aktiv lokalpolitiker. I vår forlot hun Høyre, og i sommer meldte hun seg inn i Miljøpartiet de Grønne. Hun er bekvem med det.

«Jeg synes det er en fin ting å bruke kreftene mine på noe som ungene mine kan få glede av: et godt miljø. Miljøet blir nok viktig i framtidige bøker også. Som politiker har jeg blitt dyktig til å se ting fra flere sider – i den grad det er en fordel. Ellers er jeg nok politisk ukorrekt på mange måter.

Et av temaene i «Høyt henger de» er bopliktkonflikten, som norske aviser brukte mye spalteplass på i mange år. Lene vokste opp på Nøtterøy, og synes det er rart hvor opphetet debatten ble. Folk sluttet å hilse på hverandre.

«Det som fascinerer meg mest er kanskje hvordan vi mennesker lar oss hisse opp av hus og eiendom,» sier Lene, «ting som ikke betyr noe i den store sammenhengen.»

Det er nemlig de små tingene som er den store sammenhengen. En tur med hunden. En kaffe på Havnehotellet. Latter. Høstlys. Hageglede. Gode naboer. Sjokoladekake, eller den ekstra gode bløtkaken. Vennskap.

Og et mord.

Én kommentar til «Funnet: Kvinne uten pistol og alkoholproblem»

  1. Jeg har lest boka til Lene, og vil anbefale den på det varmeste. Virkelig en god leseropplevelse, og så herlig fri for alkoholiserte, tvangsnevrotiske og selvdestruktive privatetterforskere og ekspolitimenn. En klar syver på terningen! Skriv mer, Lene! Skriv fort!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *