Heldige Anton

Gudrun Skretting - foto Niklas Lello
Foto: Niklas Lello

Bok: Anton og andre uhell
Forfatter: Gudrun Skretting
Forlag: Aschehoug
År: 2016
Første setning: En gang for milliarder av år siden fantes en planet som het Theia.

 

Vi begynner med slutten. Ingen spoileralert, for du som leser har ikke sjans i havet til å gjette hvordan handlingen snor seg til dette punktet.

Balanse kan være så mye. Noen balanserer på skrått også. Jorda for eksempel. Den er fortsatt på skrå etter sammenstøtet med Theia. Selveste jordkloden virrer rundt i verdensrommet litt på skeive, og det går bra likevel.
        Det er faktisk best sånn.
        For om jorda snurret rundt seg selv med Nordpolen rett til værs og midt på toppen, ville ingenting blitt det samme. Vi ville ikke hatt årstider. Ingen midnattssol og ingen mørketid, ingen skiturer med varm kakao eller sånne lange, lyse kvelder med bitte små lysegrønne bjørkeblader. Sånn er det bare.
        Men det rareste av alt: Vet du hvem som holder jorda på skrå? Hvem som med noen sånne gravitasjonsgreier passer på at den ikke retter seg opp og gir blaffen i årstider og alt annet?
        Ikke sola.
        Selv om den er diger og flott og veldig praktisk på mange måter. Nei, det er noe som ble til ved et uhell. Noe som ikke var planlagt, noe som kan virke unyttig og som egentlig ikke skulle vært der. Men som er utrolig viktig likevel. Ikke fordi den gjør noe, bare fordi den er.

Det er månen. Selvfølgelig.

«Jeg har flikket og pusset på mye i boka, men slutten er helt lik som da jeg skrev den første gang,» sier Gudrun.

For slutten henger sammen med begynnelsen. Og begynnelsen beskrives best av Pappa Albertsens ord: «Ja, ja – det kan komme mye rart ut av en liten rift i gummien.»

Anton Albertsen er et uhell. En gummiulykke. Nå må han finne ut om han betyr noe. Den beste måten å bekrefte det på er å gjøre noe meningsfullt. Sammen med Ine, sin pianospillende bestevenn, bestemmer han seg for å ordne en kjæreste til faren sin.

Jeg kan ikke huske sist jeg lo så mye av en bok. Det hele begynte slik:

«Mannen min skulle henge opp en lampe, og jeg skulle skrive julebrev,» sier Gudrun. «Det var vel egentlig slik det begynte. For det gikk nemlig litt bedre med brevet enn med lampen. Etterpå ble det en tradisjon at jeg hver jul skrev en historie om familiens morsomste tabbe i året som gikk. Jeg er skikkelig distre, og et rotehue selv – men noen har et større talent for morsomme tabber enn andre. Kort sagt: Man kan vel si jeg startet min litterære karriere med å dumme ut mannen min. Hver jul. Heldigvis har han selvironi.»

«Den første ideen til «Anton og andre uhell» fikk jeg fra tv,» fortsetter hun. «Jeg er veldig glad i naturfilmer, og utgangspunktet for historien om Anton var et program om verdensrommet. Det handlet om en gigantisk kollisjon, om jordkloden og planeten Theia som dundret inn i hverandre for milliarder av år siden. Etter denne smellen ble jorda stående på skrå. Og etter denne smellen oppstod månen, av stein og støv som ble virvlet opp. Med dette i tankene begynte jeg å dikte fram Anton, gutten som i likhet med månen ble til ved et uhell, og som prøver å «bli meningen» ved å rette opp sin litt skrå og puslete pappa.»

«Men jeg har hentet inspirasjon fra betraktelig nærere ting også. Som da sønnen min måtte holde et foredrag om østrogen, det kvinnelige kjønnshormonet, for klassen sin på ungdomsskolen. Da kunne jeg ikke dy meg fra å utsette min stakkars Anton for noe liknende. Jeg ble også inspirert av en katalog jeg kom over på hytta til noen venner. Den handlet om hyttetoaletter. Om viktigheten av å skille det våte fra det tørre, ønsket om å ha det luktfritt, om kapasitet og seks meter lange urinavløpsslanger. Jeg er ganske barnslig sånn. Så jeg tenkte: Antons pappa må være forhandler av hyttetoaletter. Det kan bli morsomt.»

Anton og andre uhell - omslag«Anton og andre uhell» er stilsikker, både språklig og humoristisk. Alle vil kjenne seg igjen i noe, alle vil le av noe, noen vil kanskje felle en tåre. Den kan leses alene eller sammen med noen. Å lese sammen er nok enda morsommere.

«Det er fristende å sitere Tor Åge Bringsværd: «Humor er vårt eneste vern mot fortvilelse og depresjon.» Likevel er humor ingen motsats til sorg,» sier Gudrun. Jeg tenker at humor kan gjøre rommet større, både i sorg og i glede. Men humor kan også være ekskluderende og undertrykkende. Hvis min humor treffer, så håper jeg det er fordi det skinner gjennom at jeg føler godhet for karakterene mine.»

Hvor mye godhet føler en forfatter for karakterene sine når hun lar dem uvitende meldes på strikkekurs? Mye. Antons pappa drømmer om en hytte i skogen, en dame og et tre kilometer langt skjerf. Anton håper at skjerfet i det minste kan være oppnåelig:

Noen synes det er lett å være etterpåklok. Tja. Jeg synes egentlig det er like vanskelig å være klok før som etter. En vet jo aldri hvordan ting kommer til å gå, så klart. Men ofte synes jeg det er vanskelig å vite hvordan ting egentlig gikk, også.
        Uansett, nå er det iallfall bevist, en gang for alle: Pappa liker ikke å bli overrasket.
        «Strikkekurs!» nesten roper han. «Hvorfor i all verden?»
        «Sånn at du får strikket det skjerfet du snakket om,» sier jeg, og nesten puffer ham inn i lokalet. Og så løper vi ut og rundt hushjørnet, Ine og jeg, for å få oversikten.
        Han har vært skeptisk helt siden vi dro hjemmefra. «Du trenger ikke å ta med noe,» beroliget jeg, «bare godt humør.» Men pappa ble overhodet ikke rolig av den opplysningen. Derfor ankom han strikkekurset aldeles uten humør, og nærmest baklengs. Men det får bare være. Han vet nok ikke sitt eget beste.
        Det er jo nå han skal rettes opp. Og det er nå jeg skal bli meningen.

3 kommentarer til «Heldige Anton»

  1. Denne boka er helt fantastisk! Plukket den opp på grunn av tittel og forside og den innfridde alle forventninger. En skikkelig fin, varm og ikke minst morsom bok. Også for voksne, for jeg er nemlig voksen på ordentlig og skryter likevel av den til alle jeg møter 🙂

    1. Jeg kunne ikke vært mer enig! Senest i går lånte jeg den bort til nabogutten. Gleder meg til å høre hva han (og foreldrene hans!) synes. Sara 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *