Her er så underligt

Beate Anette Stokmo - foto John Andresen
Foto: John Andresen

Bok: Poetens hjerte
Forfatter: Beate A. Stokmo
Forlag: Tigerforlaget
År: 2015
Første setning: «Visste du at spiralen er den enkleste geometriske formen som finnes?» hørte Mikael en stemme si.

Det regnet. Mørke skyer fløy over himmelen. Noen av dem fant veien inn i hodet mitt der jeg satt og dinglet med bena ved en pult som var litt for høy. Jeg husker ikke hvilket fag vi hadde, men jeg kjenner den desperate kjedsomheten i musklene ennå. Jeg studerte lærerens skjeve håndskrift på tavla. Jeg talte sekundene på klokka over døra. Jeg talte takplatene. Blomstene på gardinene. Jeg studerte de andre elevene. Noen tegnet. Noen sov. Noen tvinnet håret med fingrene. Ingen skrev, ingen fulgte med. Jeg rakk opp hånda. Det kjentes tungt, som om lufta var av sirup.
«Frøken?» spurte jeg.
«Ja,» svarte hun med et smil, endelig litt engasjement!
«Kan jeg være så snill å gå hjem, jeg har så vondt i hodet.»

Da jeg begynte på ungdomsskolen håpet jeg at jeg skulle unngå lærere som henne. Det samme håpet hadde jeg da jeg begynte på videregående. Og på universitetet. Nå, med «Poetens hjerte» i hånden, tenker jeg at matte og fysikk kanskje hadde vært gøy hvis jeg hadde denne gamle fysikkprofessoren, denne blandingen av Dr. Who og Einstein, som lærer. Han er en farsfigur egentlig, jeg husker godt gleden i brystet da min pappa sa «Kom, så skal jeg vise deg hvordan jorda går i bane rundt sola.»

I boka møter Mikael denne gamle mannen i fjæra. Mikael går på ungdomsskolen. Han er ikke noe skolelys akkurat, men matte liker han. Fysikkprofessoren inngår et veddemål med Mikael. Han sier: «Jeg vedder på at jeg kan forandre hele virkeligheten din på en uke, og at jeg kan få deg til å se verden med helt nye øyne.»

Det er noe av dette Beate ønsker at leseren skal gjøre når siste side er lest.

«Jeg håper at leseren kanskje lærer noe nytt eller lar seg inspirere av Mikael til å undre seg over sin egen virkelighet,» sier hun. «Undre seg over tankens kraft. Eller kanskje leseren får lyst til å undersøke påstandene i boka, slik professoren oppfordrer til. Det hadde vært fint.»

««Poetens hjerte» var en historie som bare måtte ut,» fortsetter Beate, «en jeg har jobbet lenge med. Jeg har alltid ønsket å skrive og da jeg endelig tok motet til meg hadde jeg tydeligvis mye på hjertet. Det var ikke et bevisst valg å gjøre den så omfattende (379 sider), men en naturlig forlengelse av hovedpersonens tørst etter kunnskap.»

Det er en bok som ikke bare handler om vitenskap, men også om verdensbilder, gamle myter og religiøse fortellinger.

«Problemet mitt er at jeg fascineres av så mye rart!» smiler Beate. «Jeg synes det er spennende å lete etter sammenhenger og mønster, og jeg liker å trekke tråder mellom ulike fagfelt. Jeg fascineres også av det uvitenskapelige, religioner og de mange ting folk tror på.»

«Jeg tror vi ofte bærer masker som ikke alltid viser vårt sanne ansikt,» fortsetter hun. «Å studere til kriminolog var nok bare en unnskyldning for å få lov til å studere så lenge som mulig, og jeg presset både psykologi, informatikk, astronomi og matematikk inn i den graden. Jeg er nok i overkant nysgjerrig og kjeder meg fort. Derfor hopper jeg frem og tilbake mellom ting og leser alt fra Edgar Allan Poe til religiøse skrifter og vitenskapelige fagbøker. For så lenge entusiasmen er der, er det lett å holde orden på det man leser.»

Omslag - poetens hjerte«Poetens hjerte» er side på side med interessante historier og fakta Beate har samlet. Boka har tre handlingsløp: Mikael og fysikkprofessoren, Mikael og klassevenninnen Maria, og en historie om den italienske matematikeren Leonardi Pisano, som levde på 1200-tallet e.Kr. Selv om dialogen er litt treg i starten, er dette en uendelig mye bedre undringsbok enn «Sofies verden.»

All informasjonen Beate har samlet blir gitt til Mikael av fysikkprofessoren i løpet av noen få dager på Senja.

«Historien er lagt til selveste eventyrøya Senja hvor jeg bodde frem til jeg fylte ni, og landskapet var alltid en viktig del av historien,» sier Beate. «En perfekt bakgrunn for dialogen da også naturen pendler frem og tilbake mellom ytterpunktene av lys og mørke. Den har sin egen kontinuerlige dialog. Jeg vet ikke om det er landskapet som passer fortellingen eller kanskje fortellingen som passer landskapet. Det går sannsynligvis begge veier.»

Beate er allerede i gang med neste bokprosjekt.

«Jeg kan røpe at det blir vel så omfattende som det første,» sier hun. «Denne gangen dykker vi inn i verdenspolitikken og jeg storkoser meg med å gyve løs på nytt materiale. Jeg er jo selvfølgelig subjektiv i min vurdering, men jeg tror det blir en spennende historie!»

PS: Regnbuen har ingen ende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *