Herregud, så håpløs jeg er

Liv Marit Weberg, foto v/forlaget
Foto: Aschehoug

Bok: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til
Forfatter: Liv Marit Weberg
Forlag: Aschehoug
År: 2014
Første setning: De fleste av oss blir jo ferdig på skolen en gang.

Utenfor er et fint sted. Det kan være hvor som helst. Utenfor er et trygt og godt observasjonspunkt. Utenfra kan jeg kritisere, i tankene selvfølgelig, klærne til damen foran i køen, hentesveisen til bussjåføren og ølmagen til naboen. Utenfra kan jeg finne så mange feil ved andre at jeg nesten glemmer mine egne, de feilene jeg ikke ønsker å tenke på, men som likevel gnager i bevisstheten. De feilene som gjør at jeg ikke passer inn, at jeg ikke kan holde en samtale gående, de feilene som er så tydelige, de er skrevet i panna mi og alle kan lese det: Håpløs. Rar. Dum. Klønete. Annerledes. Unormal. Verdiløs. Det store hullet i bakken svikter meg alltid når jeg vil synke ned i det. Min ensomhet er selvvalgt.

Jeg er heldig. Jeg ristet det av meg en gang for lenge siden og har ikke sett meg tilbake. Det gjør ikke hovedpersonen i «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til.»

«Det kan føles ekstremt skamfullt å ikke takle sosiale situasjoner like godt som andre,» sier Liv Marit, «og denne skammen ville jeg skrive om. Sosiale problemer er ikke akkurat noe å skilte med på jobbintervjuer. Det er heller ikke særlig lett å få venner eller kjæreste eller andre ting man bør ha for å leve et «normalt» liv.»

Faddergruppa mi har allerede begynt med sekkeløp på en bitteliten gressplen utenfor murbygningen. De smiler og ler. De synes sekkeløp er så ukult at det på mange måter blir hysterisk morsomt. Og det får dem til å løsne opp så mye, i lattermusklene blant annet, og da har de det gående. De blir venner, på en måte.
Jeg vurderer mulighetene mine. Jeg kan gå bort til dem, smile, le, gjøre andre hyggelige gester og hoppe opp i en sekk.
Det er faktisk den eneste muligheten jeg har.
Så jeg stikker. Jeg går bare videre, later som om jeg er en helt tilfeldig forbipasserende. Jeg er på ingen måte en utviklingsstudent (s 9). 

«Min hovedperson føler seg til tider helt verdiløs,» fortsetter hun. «De problemene hun har sosialt har festa seg ved hennes personlighet. Hun har ikke tro på at noen ting kan bli bedre, hun har ikke tro på at hun noen gang vil klare å forandre seg, hun har ikke tro på at noen i verden vil synes hun er verdt noe.»

Vi har alle vært der. Det er en del av det å bli voksen. Vi forstår etter hvert at det er greit å være oss selv, at noen kommer til å elske oss en gang, at det finnes noen der ute som vil være vår venn. Noen synker inn i depresjon. Liv Marits hovedperson har et humoristisk, nesten sarkastisk, blikk på sin egen situasjon.

«Jeg tror humoren var nødvendig for karakteren,» sier Liv Marit. «Det var egentlig ikke noe jeg tenkte over da jeg begynte å skrive. Humoren kom med stemmen hennes. Hun lyver så mye for seg selv, hun fortrenger og bortforklarer. Hun har en enorm avstand til sine egne følelser. Og jeg tror det er det som gjør det komisk for leseren. For henne er det rett og slett en overlevelsesmekanisme.»

Omslag - Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til - AschehougAndre bloggere har bemerket fraværet av sosiale medier og tekniske duppeditter i boka. Hovedpersonen er jo ei ung jente, og hva er vel ei moderne jente uten facebook og mobiltelefon?

«Fraværet av sosiale medier synes jeg var helt naturlig for en så innadvendt og ensom person,» sier Liv Marit. «Sosiale medier er jo nesten skumlere enn å møte mennesker i virkeligheten. Ensomhet blir for eksempel mye tydeligere der. Data og mobil er helt sikkert en del av hverdagen hennes, men jeg har bare skrevet om det der det er nødvendig for historien, der hun faktisk har kontakt med omverdenen.»

Boken er skrevet i førsteperson. Da er det lett å konkludere med at forfatter og hovedperson deler mange trekk.

«Hva jeg svarer på dette avhenger av dagsformen,» sier Liv Marit. «Noen dager synes jeg at jeg er helt håpløs, og da tenker jeg at vi deler mange trekk. Andre dager synes jeg at det er store forskjeller mellom oss. Sannheten er nok at jeg har brukt mine egne følelser og overdrevet dem. Derfor er det ikke sikkert at jeg og hovedpersonen min deler så mange trekk, men vi deler nok en virkelighetsforståelse. Noen ganger lurer jeg på om jeg har skrevet en bok om hvordan livet kunne ha vært hvis jeg ikke hadde gjort noe av det jeg synes er skummelt å gjøre. Det er ganske mye.»

Liv Marit har gått på Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning. Hun sier at Norsk Barnebokinstitutt ikke bare er best i landet på forskning innen norsk barne- og ungdomslitteratur, men at de også er flinke til å spre den kunnskapen de innehar om barnelitteratur ved help av konkrete og gode tiltak. Da hun var i startfasen av manuset var det veilederen på NBI som oppmuntret henne til å fortsette.

«Som debutant er den største utfordringen å bli lytta til,» sier Liv Marit. «For meg har det vært vanskelig å venne meg til. Forfattere blir intervjua, det har jeg også blitt, men det er vanskelig å føle at jeg har den autoriteten som trengs. Jeg tror jeg har måttet lære å ta meg selv mer på alvor. Den største gleden har vært å lese andres lesninger av boka. Jeg trodde det skulle bli helt stille, men jeg har fått et par anmeldelser i aviser, og flere bokbloggere har skrevet om boka. Det er deilig å se. En annen gledelig overraskelse er at boka skal gis ut i Danmark og Tyskland. Det hadde jeg ikke regna med!»

Boka blir, i motsetning til hovedpersonen, heldigvis lagt merke til. Og Liv Marit er i gang med neste prosjekt.

«Jeg kan ikke si noe konkret om det, for ting forandrer seg hele tida mens jeg skriver,» sier hun. Det eneste jeg kan si sikkert er at også den neste boka blir en blanding av humor og alvor!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *