Historien foran alt

Ingar Johnsrud - foto Akam1k3
Foto: Akam1k3

Bok: Wienerbrorskapet
Forfatter: Ingar Johnsrud
Forlag: Aschehoug
År: 2015
Første setning: I halvmørket ryddet flyvertinnen vekk det urørte brettet med røkelaks, havabbor fra Bosporos og wiensk apfelstrudel.

En kald februardag i 1885 går fjorten tyske familier ombord i et skip som skal ta dem med til den andre siden av Atlanterhavet. Deres mål er Paraguay, deres ledere er Elizabeth Förster-Nietzsche og hennes ektemann Bernhard Förster. Elizabeth er søster av Friedrich, men hun har ikke hatt kontakt med ham på lenge. Hun liker ikke hans filosofi, og han liker ikke hennes anti-semittisme.

På ukjent jord etablerer Elizabeth og Bernhard Nueva Germania, en ren arisk koloni. De møter straks på sykdomsproblemer, og det er smått med mat. Det blir ingen lysende suksesshistorie. Bernhard tar selvmord i 1889, og i 1893 drar Elizabeth hjem til Tyskland. Men noen blir igjen. Nueva Germania eksisterer fremdeles, men bare 10 % av innbyggerne er av tysk opprinnelse.

«Rasebiologien er et av de mest ekstreme eksemplene på hvor galt det kan gå hvis man river den rasjonelle delen av menneskesinnet løs fra etikken, moralen og menneskeverdet,» sier Ingar. «Rasebiologien var aldri ukontroversiell, men den var en respektert vitenskap i Norge og Skandinavia, på kontinentet og i USA helt frem til andre verdenskrig. I Norge førte den blant annet til Steriliseringsloven av 1934, som i løpet av sin levetid frem til 70-tallet sørget for at over 40.000 nordmenn ble sterilisert – flere tusen av dem tvangssterilisert. Tatere, mennesker vurdert som «åndssvake» og andre som av ulike årsaker ble ansett som «mindreverdige» er overrepresentert på statistikken.»

«I Norge hadde man et eget rasebiologisk laboratorium på Vinderen i Oslo, drevet av apotekeren Jon Alfred Mjøen,» fortsetter han. «At rasebiologien var betydelig til stede i det politiske og vitenskapelige Norge i tiårene før andre verdenskrig er kjent blant historikerne, men i mindre grad omtalt i skjønnlitteraturen.»

Wienerbrorskapet er i Ingars bok en gruppe rasebiologer, som ledes av professor Elias Brinch på 1920- og 30-tallet i Wien. Brorskapet bryter opp når professoren blir mer ekstrem i sine metoder og synspunkter. Men under annen verdenskrig dukker professor Brinch opp igjen: i Norge.

«Jeg syntes dette var et spennende, skremmende og interessant felt å gå inn i,» sier Ingar. «I dag virker disse teoriene og konsekvensene av dem nærmest ufattelige, men vi skal altså bare et par generasjoner tilbake før alt jeg beskriver i boken, og mer til, dessverre var høyst reelt.»

«Wienerbrorskapet» begynner ikke i Wien. Den begynner på et fly på vei til Norge. Der sitter mannen som hovedpersonen i boka, Fredrik Beier, skal bruke over 400 sider på å få tak i. Denne mannen er på vei til Maridalen, hvor han skal utslette Guds lys, en menighet som holder til på Solro gård i Maridalen. Denne mannen passer ikke helt inn i lille Norge, og det skurrer litt for meg.

«Han er en «larger than life»-karakter,» sier Ingar. «Det er ikke meningen at han skal være troverdig – hvis du med troverdig mener et menneske som deg og meg. Mens mesteparten av karakterene i «Wienerbrorskapet» er tegnet slik at de på ulikt vis ligner folk de fleste av oss omgås, representerer denne mannen en ren naturkraft. Han har et mål, og hele hans vilje og vesen styres mot å nå dette. Som lesere lar vi oss fascinere av karakterer med slike ekstreme trekk. Jeg tror årsaken er at vi alle har kjent på den følelsen – hva om jeg gjorde akkurat det jeg ville, uten tanke for konsekvensene? Hva om jeg satte inn all min kraft, all min vilje, på å nå ett eneste mål?»

Faktum er at jeg liker denne navnløse mannen litt bedre i andre halvdel av boka. Og enda litt bedre når Ingar minner meg på Jaws, Silas og Ronald Niedermann.

«Jeg er nok svak for flere av historiens mørkere karakterer,» sier Ingar, «som for eksempel professor Elias Brinch eller pastor Børre Drange. Begge bærer på en tro på noe som er større enn dem selv. For Brinch er det rasebiologien, for Drange er det en fundamentalistisk gudstro. Det er interessant å skildre hvordan lojalitet til det en oppfatter som større og viktigere enn seg selv, former en personlighet.»

Ingar er journalist av yrke, og har dekket blant annet Knutby-saken. Det er lett å trekke tråder til Knutbymenigheten når det er skrevet «Guds lys rommer alt du er redd for» på vaskeseddelen.

Omslag - Wienerbrorskapet«Wienerbrorskapet» handler ikke om Knutbymenigheten, men den saken gjorde et sterkt inntrykk på meg, og det er klart jeg har tatt med meg inntrykk derfra når jeg har jobbet med boken,» innrømmer Ingar. «Vi lever i et samfunn som på mange måter er mer åpent enn noen gang. Det gjelder det offentlige, det gjelder mellom oss alle som mennesker. Vi tør prate om saker som tidligere var tabu, som seksuelle overgrep, psykiske lidelser og annen alvorlig sykdom. Men noen lukkede rom eksisterer fortsatt. Det være seg losjer, eksklusive fora for rikmannsbarn eller religiøse grupper som av ulike årsaker isolerer seg. Og det som foregår i det skjulte, det har alltid fascinert oss.»

Det er Fredrik Beier, med hjelp av Kafa Iqbal og Andreas Figueras, som må finne døren til det lukkede rommet som Guds lys er.

«Å skrive en krim som «Wienerbrorskapet» er litt som å koke suppe,» sier Ingar. «Ingrediensene må hentes fra virkeligheten, men for å få det til å smake så må den kokes inn til et konsentrat. Noen av sakene som har fått mest plass i den norske offentligheten de siste årene handler beslutninger og valg politiet har gjort, som har vist seg å være gale. Og de har fått alvorlige konsekvenser. Derfor sier jeg at innholdet i boken ikke har hendt, men det er en konsentrert form av noe som kunne ha hendt. Jeg har jobbet med mange store og små krimsaker som journalist i VG, så jeg har sett politiet i arbeid. Når det er sagt så er det for meg slik at historien alltid er viktigst. Jeg vil gjerne at fortellingen min skal ligge så tett på virkeligheten som mulig, men må jeg velge mellom virkeligheten og den gode historien, så går jeg for historien.»

«Wienerbrorskapet» er først og fremst et godt eventyr. Ingar har ikke inkludert temaer som rasisme, terrorisme og menneskesyn fordi han har en politisk agenda, men fordi de gjør historien bedre. Men han er ikke hjerteløs av den grunn – det er temaer han bryr seg om.

Det var ingen av temaene i boken som vakte spesiell oppsikt da den ble lansert. Det var den første omtalen, som beskrev boken som «forrykende.» Den ble publisert av VG, Ingars arbeidsgiver. Da gikk det en smule varmt på sosiale medier.

«Det er bra at folk er kritiske,» sier Ingar. «Jeg forstår at spørsmålet blir reist. Men beslutningen om å anmelde boken ble fattet i kulturredaksjonen, uten at jeg visste om det. Jeg fikk første vite om anmeldelsen når den forelå, og det var bestemt en publiseringsdato. Og jeg kjenner selvfølgelig ikke anmelderen. Han er ekstern, og jobber ikke i VG.»

«Wienerbrorskapet» har også fått positive omtaler andre steder, blant annet hos Aftenposten og mange bloggere.

«Så beslutningen om å anmelde den kan ikke ha vært så ruskende gal,» sier Ingar.

Nå arbeider han videre med fortellingen. Tiden har kommet for å lære litt mer om hvem Fredrik Beier og Kafa Iqbal egentlig er.

Én kommentar til «Historien foran alt»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *