Historien skrives av seierherrene

Foto: Charlotte Hveem
Foto: Charlotte Hveem

Bok: Den siste pilegrimen
Forfatter: Gard Sveen
Forlag: Vigmostad & Bjørke
År: 2013
Første setning: Først etter at hun hadde parkert foran den store tømmervillaen, reagerte den unge hjemmehjelpen på at porten oppe ved veien hadde stått åpen.

Det er vår i lufta. Hvitveisen blomstrer, et lett regn faller. Et engelsk fly har kurs mot Oslo og Nordmarka. Over skogen ved Kjelsås et sted slipper piloten ut en kasse med våpen. Det tar et par dager før to personer går innover i skogen og begynner å lete. Etter kort tid finner de en trekasse som er knust på en side. De kan se et glimt av metall.

Kassen med våpnene blir fraktet med lastebil til Fjellhus. Kirketjeneren står parat ved huset sitt og lemper kassen ned i kjelleren. Neste dag, når han skal på jobb, tar han noen våpen i ryggsekken og sykler avgårde. Tre dager tar det å få med alle våpnene. Han gjemmer dem i kirkestallen.

Idet et stort begravelsesfølge går ut av kirken, og kirkeklokkene ringer over hele dalen, løper han og to andre med våpnene i armene inn bakveien til prestesakristiet i Østre Aker kirke. I de siste månedene før krigens slutt drev motstandsbevegelsens menn og kvinner våpentrening i her.

Krigen har så mange ukjente helter. Så mange som er glemt. Dette er tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest «Den siste pilegrimen.» Hver familie i Norge har sikkert slike små historier, små fliker av liv. Og med hver dag mister vi en historie.

«Det sies ofte at det er seierherrene som skriver historien, men man kan likegodt si at det er menn som skriver om bokstavelig talt seierHERRENE,» sier Gard. «Kvinner var også sentrale under annen verdenskrig – på begge sider, men svært få forteller deres historie. Jeg tror mange av dem gikk i graven uten å gjøre så mye ut av seg. Kanskje nettopp derfor valgte en sterk kvinne i «Den siste pilegrimen.»

«Når det gjelder krig, og da kanskje annen verdenskrig spesielt, har jeg lenge vært opptatt av krigens «psykologi,»» sier Gard. «Krig kan kanskje kalles det ytterste menneskelige drama og får fram hele spekteret i mennesket, fra mot og tapperhet til barbari og svik.»

Hvor langt ville jeg vært villig til å gå for Norges frihet hvis vi igjen blir invadert? Hva ville jeg gjort hvis soldaters tunge støvler trampet ned din gate? Jeg ser helter på film og i dataspill hele tiden, men hvordan er det å være helt i virkeligheten, når jeg ikke kan starte spillet på nytt?

Agnes Gerner gikk langt. Mange mener hun er hovedpersonen i «Den siste pilegrimen.»

«For meg er hovedpersonen i boka Tommy Bergmann,» sier Gard, «selv om Agnes Gerner nok av mange sees på som «likestilt.» Selv om Tommy Bermann jo er «min mann,» er jeg veldig glad i Agnes Gerner og Peter Waldhorst – en ganske gåtefull karakter. Selv om «glad i» kanskje er feil uttrykk når det gjelder Waldhorst.»

«Jeg ville ha en hovedperson som ikke var «politisk korrekt med et alkoholproblem,»» sier Gard, «men derimot en person som balanserer på en knivsegg og utfordrer både meg og leseren. Jeg ville skrive om noe som er vanskelig, men langt vanligere enn man tror dessverre, nemlig vold i nære relasjoner. Den mannlige psyken er kanskje mørkere og mer kompleks enn man først kan tro. Tommy Bergmann er vel som så mange andre mennesker et resultat av arv og miljø. Men på tross av sine mange mangler, er han ingen kontrollerende psykopat. Jeg må ha empati med fyren selv – selv om han har en lang vei å gå. Jeg tror han er en mann som ikke vil være som han er.»

Den siste pilegrimen - coverÅ hoppe etter Nesbø

Sist en debutant vant Rivertonprisen var i 1997, og det var Jo Nesbø. «Flaggermusmannen» og «Den siste pilegrimen» kunne ikke vært mer forskjellige. En fylletur til Australia og et krigsdrama basert på virkelige krigshelter med forbindelser til moderne tid.

«For meg som debutant var det stort bare å bli nominert. Prisen forandret mye for meg, og gjør kanskje veien i forfatterskapet lettere selv om forventningene vil øke. Det største presset fremover legger jeg på meg selv: Neste bok blir like bra eller like dårlig som den hadde blitt hvis jeg ikke hadde vunnet Riverton for debuten.»

«Helvete åpent» er arbeidstittelen på neste bok, og den blir helt forskjellig fra debutboken. Det er fortsatt Tommy Bergmann som er hovedperson i boka, og den følger bare hans perspektiv. Gard sammenlikner den med et kammerspill.

«Jeg tror at norsk krim har livets rett også i framtida,» fortsetter han, «men det betinger at krim også tør å være litteratur og ikke forfaller til en ren underholdningssjanger, der man konkurrerer om å ha den mest sympatiske hovedpersonen eller den galeste seriemorderen eller det mest outrerte drapsmetodene.»

Gard mener at krim er en sjanger som genererer store inntekter og da blir det fort kanskje en tendens til at forlagene hiver seg på for mye i håp om å kapre «det neste store.» Han håper at det også i årene som kommer er plass til den litt vanskeligere og mindre tilgjengelige krimmen – den som vokser over tid hos leseren og som kanskje ikke heller nøster opp alle trådene og stiller flere spørsmål enn den gir svar.

«Paradoksalt nok så er vel den største utfordringen med å være debutant alle bøkene som gis ut hvert år. Mengden litteratur som skal ut hver vår og høst gjør det i seg selv vanskelig å nå fram. I tillegg har media blitt om mulig enda mer kjendisfokusert enn de var tidligere og det gjør veien fram enda lenger for ukjente debutanter. Et kjent ansikt får enormt mye gratis, nesten uavhengig av gode eller dårlige kritikker. Tidligere var det en «vinkel» i seg selv å være debutant. Nå er den borte.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *