Hva tror du egentlig trollene skulle med alle disse prinsessene? Ha dem til pynt?

Tonje Tornes foto: Lars Myhren Holand
Foto: Lars Myhren Holand

Bok: Hulder
Forfatter: Tonje Tornes
Forlag: Gyldendal
År: 2013
Første setning: Erik pustet tungt der han delvis gikk, delvis klatret oppover fjellsiden.

Minusgradene har endelig kommet. Tynn snø ligger over gressplenene. Verden har liksom frosset i en bevegelse, i et vindkast. Det er noe magisk ved denne tiden. Overgangen mellom høst og vinter.

Kanskje heter du Carsten eller Andreas. Eller Geir. Kanskje er du på vei til jobb. Du går gjennom parken, og myser mot den bleke morgensola.

Plutselig ser du ei jente komme mot deg på gangveien. Hun har et uredd blikk, lange lokker, isblå øyne. Hun er det vakreste du har sett, og det er bare du som ser henne. Kuhalen, som så vidt titter frem under det lange skjørtet, legger du ikke merke til.

Huldre i byen er svært uvanlig, men de finnes. De er lite glad i betong og asfalt – det er døde ting. Det er bare ett sted i Oslo ei hulder kunne bo. Botanisk hage på Tøyen. Ikke langt fra der hvor Tonje Tornes bor.

«Gyldendal Agency sier at de har et problem å forklare andre forlag nedover Europa hva en hulder er,» sier Tonje. «Trollene er verdenskjente, men de norske huldrene har vi som nasjon undersolgt. Så jeg ser på det som en aldri så liten feministisk jobb å i hvert fall gjøre dem kjente her til lands. Jeg drar jo rundt til skoleklasser over hele landet, og huldra er generelt underkommunisert. Det er mange tenåringer som knapt har hørt om henne. Jeg har lurt på hvorfor og leker med tanken på at det er hennes eksplisitte appetitt på sex og uskyldige menn som har gjort henne vanskelig å fortelle om under eventyrstundene i barneskolen. Et dumt troll er lettere å formidle. Men det er jo uhyre naivt å tro at historiene om trollene ikke var seksualiserte dem med. Hva tror du egentlig trollene skulle med alle disse prinsessene hele tiden? Ha dem til pynt?»

Illustrasjon Elise Syvertsen
Lena. Ill: Elise Syvertsen

Tonjes hulder heter Flora. Hun har røde øyne, en grålig hårmanke og en kjole av gress og mose. Hun møter Erik, som akkurat har flyttet til Sirdal, et sted med høye fjell, lite sol og stor natur. Trolsk. Når Flora ser på ham speiler hun utseendet hans, øynene blir blå, håret lyst og huden gyllen. Moren til Erik drepte en dame da de var på fjelltur der året før, og nå er hun på psykiatrisk avdeling i Sirdal. Det er noe spesielt ved Erik, og Flora vet det. Og snart vet Floras mor, den onde Rosalin, det også. Og tvillingene Trine og Tore. Og Lena, som også er pasient på det psykiatriske sykehuset, hun som alle tror er schizofren fordi hun hører stemmer som ingen andre kan høre. Erik kom til Tonje under en forelesning på universitetet, om sjamanisme. Han er en innesluttet tenåring som kan se alle de eventyrlige skikkelsene vi andre ikke kan føle engang.

«Eventyr har alltid vært fortalt og lest på to måter,» sier Tonje. «Ta «Kvitebjørn Kong Valemon» som eksempel: Den bokstavlige lesningen: Kommer prinsen til å bli en mann igjen? Og den metaforiske: Hva symboliseres ved å ikle en prins en bjørnedrakt? Nettopp fordi en forfatter kan bruke de fantastiske elementene som metaforer, og få fram aspekter ved en historie som ellers ikke hadde vært der, så er litteraturhistorien full av bøker som tar utgangspunkt i folkloristiske forestillinger: Alle Faust-historier, flere av Shakespeares verk, Arne Garborgs «Haugtussa» og Ibsens «Peer Gynt,» for å neven noen. Og så er det andre som har diktet opp sine egne skrekkverdener, som Shelleys «Frankenstein» og Kafkas «Fluen.» Jeg elsker alle disse verkene. Jeg digger at vi mennesker har fantasi til å forestille oss vesener og evner som ikke eksisterer, og jeg blir alltid imponert når vi bruker disse forestillingene til å fortelle en god historie på flere plan.»

«Hulder» er en historie på flere plan. Personene er troverdige og fascinerende.

«Det er ikke alltid man vet selv hvilke verdier ens roman formidler videre,» sier Tonje. «Men selvsagt er jo mine verdier nedlagt i historien. På det rent overfladiske planet så ville jeg at mine ungdommer skulle banne hvis hendelsene rundt dem krevde det. Jeg husker selv da jeg var ung, hvor irriterende det litterære og korrekte språket som kom ut av personenes munner kunne være i en del ungdomsbøker.»

Omslag - Hulder«En annen ting jeg var bevisst på var at i denne fantasyboken skulle det være jenta som representerte det farlige og magiske, mens gutten var mer uskyldig,» fortsetter hun. «Dette som en villet kontrast mot en del amerikanske bøker innen urban fantasy-sjangeren, der det hele tiden er mannen som er farlig og jenta som er uskyldig. Men i ettertid ser jeg jo at boken også har en del andre aspekter, blant annet en kjønnsdimensjon: Jeg ender opp med å problematisere, gjennom de telepatiske tvillingene Trine og Tore, hva forskjellene på gutter og jenter er, og hvordan det er å føle seg som både gutt og jente.»

Tonje har også skrevet fram et sterkt bånd mellom Erik og moren hans. Det er gjennom hennes ugjerning at tragedien i livene deres finner sted.

«I mitt daglige liv ser jeg sterke bånd mellom mor og sønn overalt,» sier hun, «men sjelden i bøker. Kan hende jeg har vært uheldig med valget av bøker jeg har lest, men som mamma til to gutter selv, så ønsket jeg å skrive fram et slikt tydelig bånd.»

For mindre enn en uke siden leverte hun manus til den andre boka om Erik, Flora og de andre.

«Jeg trodde den skulle bli lettere å skrive, men det ble den ikke,» smiler Tonje. «Nå da jeg har levert skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg klarte det. Men en ting var annerledes denne gangen, og det var at jeg fikk hjelp. Sammen med forfatterkolleagaene Siri Pettersen og Tone Almhjell så dro jeg på skrivetur. Vi skrev hele dagen og snakket om bøkene våre om kvelden. De rådene og innspillene jeg fikk på denne turen gjorde det mulig å få boken i havn. Og så lærte jeg at det er lov og mulig å snakke om et bokplott før den er ferdig. Ja, jeg senket guarden og ble møtt med tillitt og respekt. Det i seg selv var en gave.»

Andre bok blir mørkere enn den første. Med makt, som ungdommene har fått, kommer også ansvar, som ikke alle er like flinke til å ta.

«Jeg er opptatt av at dette ikke er en fantasyserie der karakterer utelukkende er onde eller gode,» sier Tonje, «eller at verden går opp som et puslespill. Med eller uten magi, så er vår verden stor, kaotisk, fragmentert og urettferdig. Og med eller uten magi, er et menneskes kamp mellom å gjøre det man bør i stedet for det man vil, evig aktuell.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *