Hvis Karl Løvehjerte kan, kan vel også du og jeg

Tone Almhjell foto Gyldendal
Foto: Gyldendal

Bok: Vindeltorn
Forfatter: Tone Almhjell
Forlag: Gyldendal
År: 2013
Første setning: Vinden rørte ikke korset som Lin hadde spikket til sin venn.

En kald januardag ringte det på døra mi i Edinburgh. Der sto en bekjent, med en pappeske det mjauet i. «Kan du passe på Bex en uke?» Han kom aldri tilbake for å hente den lille katten.

Vi ble skikkelig gode venner, Bex og jeg. Etter to uker hos meg fikk han navnet Harvey, etter Glasgowrockeren Alex Harvey. Han var knapt året, en svart og hvit pelsdott som aller best likte å fange sin egen hale. Han hadde blitt tatt for tidlig fra moren sin, han kunne verken male eller balansere. Han siklet når han koste seg, og falt til stadighet ned fra hyller og vinduskarmer. En periode kjøpte jeg ikke lamper fordi de var fine, men fordi de var tunge.

Harvey er ti år nå. Det var ikke snakk om å la ham bli igjen i Edinburgh da jeg flyttet tilbake til Oslo. Han har lært seg norsk av mine foreldres katter, han kan male, han tør å gå på gress, han liker å sole seg i naboens hage. Vi har funnet ut at han er rasekatt: En svært sjelden skotsk rundhodet langbart. Han er min kjæreste venn, og vekker meg hver morgen mellom 03:58 og 04:02 for å kose. Sommertiden lurer ikke ham, nei.

Fordi Harvey er den han er, er jeg glad for at Tone skriver om Sylver, riket hvor alle døde kjæledyr som en gang elsket et barn, bor. Vi er alle barn.

«En anmelder sa at Vindeltorn er en nokså sorgtung bok, og det er sant,» sier Tone. «Den handler om å miste noen og ikke vite hvor man skal gå etterpå. Men den handler også om å lære seg å stole på både andre og seg selv, og om at man kan finne nye ting å holde fast i hvis man bare tør slippe taket.»

I boka sørger Lin over kjæledyret sitt, ei gråsidemus ved navn Rufus. Tapet er ennå nært og sårt. En dag får hun en pakke på døra. I den er det to nøkler. En til kjelleren i det vindskjeve huset de bor i, og en som passer i en sprekk i kjellerveggen. En portal til Sylver. Som i alle eventyr kommer ikke Lin til en annen verden på ferie, hun får en oppgave bare hun kan løse.

Omslag - vindeltorn«Eventyr er kulturarv,» sier Tone. «De fortelles på sengekanten nå som før, og i tillegg finnes de i nedfelt i all slags tekst, det være seg romaner, nyhetsartikler eller tv-serier. Fantasy er den moderne lillesøsteren til eventyrene. De har blant annet det til felles at begge gir seg i kast med det umulige.»

«I fantasy er det ofte de små som får lov til å være heltene,» fortsetter hun, «og jeg tror dette vekker noe i oss. Kanskje minner det oss om det hemmelige ønsket vi hadde da vi var yngre, om å få en trollmann på døra eller et brev fra magikerskolen. Men også i den virkelige verden er det verdt å huske at alle har det i seg å være modige når noe står på spill. Hvis Karl Løvehjerte kan, kan vel også du og jeg.»

Tone har vært modig selv. Hun jobbet som kulturjournalist, men for hver sak hun skrev om tøffe, kreative mennesker ble hun mer og mer rastløs. Hun ville skape noe selv. Det er som en kløe du ikke helt blir kvitt. Hun sa opp jobben og solgte leiligheten.

«Det skyldtes nok en salig blanding av overmot, klokkertro og eventyrlyst,» smiler hun. «I ettertid tenker jeg at det var rene galskapen, men det er jo sånt det blir historier av.»

Galskapen lyktes. «Vindeltorn» ble skrevet på engelsk og utgitt i USA først, under navnet «The Twistrose Key.»

«I USA virker det som de bruker lengre tid fra manus er ferdig til boka kommer ut,» sier Tone. «Et annet inntrykk er at forlagene også har større tidshorisont for titler de satser på. Jeg tror nok at begge disse tingene kommer av at bokmarkedet er mer oppdelt og spredt i USA. Det er mange uavhengige bokhandlere som selv bestemmer hvilke bøker de vil føre, og det finnes ingen felles innkjøpsordning for biblioteker. Selv en omtale i en stor avis vil bare nå relativt få lesere. Særlig når det gjelder barnebøker er det «word of mouth» som virkelig kan selge en bok, og det tar gjerne tid.»

Hun sier at den største forskjellen for henne som forfatter er tradisjonen for å ha en agent. Du får neppe noen bokavtale hvis du ikke har en agent til å føre ordet for deg, mens i Norge sikrer normalkontrakten forfatterne god betaling.

Tones historie viser at det finnes andre alternativer for norske forfattere enn norske forlag. Enkelte skiller som før gikk langs landegrensene er i ferd med å viskes ut.

«Vi leser om nye bøker på sosiale medier like ofte som i aviser eller kataloger, og hvis boken finnes på et språk vi synes er greit å lese, bestiller vi den hjem via internett,» sier Tone. «Da kan det virke som vi hopper over både ett og flere ledd vi før måtte igjennom, men riktig så enkelt er det nok ikke. Vi trenger guider i jungelen, for det er ikke selvsagt at vi finner frem til det vi vil ha. Og i hvert fall ikke til det vi ikke vet at vi vil ha!»

Harvey - foto - Sara Pihl Thiam
Harvey

Det er mange som vil ha «Vindeltorn.». Eventyret fenger. Det skinner igjennom at Tone har basert alle karakterene i boka på dyr eller personer hun kjenner. Lesere kan lukte hengivenhet. På grunn av dette har Tone blitt sammenliknet med mange kjente, internasjonale fantasyforfattere. Men hun er først og fremst seg selv.

«Hva er det egentlig som gjør min måte å fortelle historier på til min?» funderer hun. «Det blir som å tenke på fingre og noter midt i et pianostykke man egentlig kan utenat. Men sånn i ettertid ser jeg at «Vindeltorn» neppe ville blitt som den ble uten folk, dyr, og landskap jeg har vært glad i. Kanskje kan jeg si at Tone er Tone når eventyret får lov å være aldri så lite alvorstungt.»

Boka handler til syvende og sist om avskjed.

«Når Lin og Rufus må ta farvel til slutt, er Rufus den som best skjønner hva det vil si,» sier Tone. «Alle forandrer seg før eller siden, tenker han. Da vil jeg hviske ham i øret: Men det skal vi nok holde ut.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *