I get knocked down, but I get up again

Therese Aasvik - foto Kjetil Pedersen
Foto: Kjetil Pedersen

Bok: Fie faller
Forfatter: Therese Aasvik
Forlag: Vigmostad & Bjørke
År: 2016
Første setning: Hun er ikke engang full.
 

 

You’re never gonna keep me down… Det dundret i høyttalerne på det lille rommet i annen etasje, bassen og trommene hørtes helt ned i kjelleren. På I get knocked down stupte hun kråke fra sengekanten og ned på madrassen. Opp igjen på but I get up again. Ut av senga og tilbake i startposisjon under you’re never gonna keep me down. Det var 1997. Lillesøsteren min var 12 år og tenkte at «Tubthumping» minnet mest om en fotballsang.

Først senere fikk refrenget en annen betydning enn fotball og å stupe kråke. Og Fie, hovedpersonen i «Fie faller,» stupte kanskje kråke til denne sangen hun også, selv om romanen om henne omhandler den alvorligere tolkningen av ordene.

«Fie fascinerer meg av flere grunner,» sier Therese. «For det første er hun jo en fighter, hun har kjempet hardt for å komme til den posisjonen hun har ute på Snarøya, brukt noen smarte knep underveis for å bli godtatt av «konegjengen.» Hun har mistet kontakten med seg selv, men har allikevel et slags refleksjonsnivå som øker underveis. Og så går hun igjennom så utrolig mye kleint. Jeg følte at jeg måtte si det til henne, beklager at jeg drar deg igjennom gjørma på denne måten, men det er fordi jeg er glad i deg, du kommer til å takke meg tilslutt. Og det tror jeg hun ville ha gjort.»

Fie har alt. Stort hus. En kjekk, trofast mann. To barn. Hun har nesten glemt at hun kommer fra Kolbotn, og da regner hun med at de aller fleste av damene i vinklubben har glemt det også. Livet er perfekt. Hun er perfekt. Hun har oppnådd sin definisjon av lykke. Nå må den vedlikeholdes.

«Etter mitt eget samlivsbrudd for noen år siden, skjønte jeg at jeg hadde hatt en ganske smal idé om hva lykke egentlig var, om hvem jeg måtte være for å bli lykkelig,» sier Therese. «Så jeg fikk lyst til å skrive en bok som illustrerte noe av det jeg fant ut i denne prosessen, gjennom en karakter som hadde hele sin identitet og sitt verdifokus utenfor seg selv.»

«Alle mennesker har en viss grad av tunnelsyn,» fortsetter hun. «Vi går rundt i dette vakre vårværet og vi legger sikkert merke til det, men mye av hodene våre er opphengt i dette neste som skal gjøres, som må bli bedre, som burde vært gjort annerledes. Jo mer vi disponerer av tanker, følelser og ting, jo vanskeligere blir det å vite hvor vi skal gjøre av alt sammen. Så vi går og bærer rundt på det hele tiden istedenfor å legge det fra oss når vi egentlig ikke trenger det. Vi tenker at det bare er på den måten vi beholder oversikten, men egentlig mister vi oversikten fordi vi graver for langt ned i vår egen materie. Det er utrolig hvor mye klarere en tanke kan være når man klarer å legge den vekk en stund og bare nyte våren.»

Fie faller - omslagFie mister oversikten. Hun balanserer på en tynn line, så det skal ikke mye til. Hun snubler den dagen hun finner et lite kort som faller ut av bagen til mannen hennes, Håvard. Der står det:

Det er med deg, i lukten av løvet, i varmen fra bålet, i den mørke skumringen, at jeg er meg selv mest nær. Din Sigrid.

«De største utfordringene var, for det første, å gjøre hovedpersonen Fie til en karakter det var mulig å bli glad i,» sier Therese. «Hun var veldig endimensjonal i begynnelsen, ikke en person det var mulig å heie på. Så jeg måtte skrive meg inn til varmen hennes, mye gjennom alt hun gjorde feil og faktisk måtte gjennomgå på grunn av sine feil.»

Mange har blitt glad i Fie. Allerede før lanseringen var andre opplag i trykken, og forlaget satser stort på Thereses forfatterskap.

«Når man har en sånn tillit i ryggen, så er det lett å gi tillit tilbake, det oppstår en gjensidig lojalitet,» sier Therese. «Og det tror jeg gir utslag i skrivingen også, jeg får større tro på tekstene mine fordi noen har tro på meg.»

Å satse stort innebærer risiko. Vigmostad & Bjørke ble heftig kritisert for blurbe-praksisen sin av Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen.

«Jeg må innrømme at jeg ikke sov noe særlig natten etter blurbekritikken kom ut,» sier Therese. «Først og fremst var jeg lei meg på vegne av de som hadde blurbet boken min, de gjorde dette i beste mening og fikk offentlig beskjed om at de formulerte seg elendig. Men tematikken i boka mi gjør det faktisk lettere å takle det. «Fie faller» handler jo om å gå på trynet og reise seg igjen.»

«Jeg forstår kritikken rundt blurbingen,» fortsetter hun. «Men for akkurat denne boka føltes det riktig å bruke uttalelser fra kvinner som jeg ser som typiske lesere av «Fie faller.» Og jeg spurte kvinner i min bekjentskapskrets som jeg visste ville ta oppgaven alvorlig. I og med at blurbepraksis generelt involverer folk som kjenner hverandre, blurbere som ikke er profesjonelle lesere, og til og med blurbere som får motytelser, hadde jeg ikke forventet så mye kritikk på grunn av dette. Hvis blurbene alene fører til at noen ikke leser boka mi, så lever jeg greit med det.»

Therese har alltid skrevet, selv om fokuset har vært på det visuelle i jobben som grafisk designer. Først da hun leste om romanens oppbygning, skjønte hun at det kanskje ville være mulig å skrive en lengre tekst. Og nå er det nesten umulig å stoppe henne.

«Jeg er heldig nok til å ha mye tid til å skrive ved siden av frilansoppdragene som grafisk designer,» sier hun. «Jeg trenger de kreative synergiprosessene for å jobbe bra, jeg trives med å veksle mellom det verbale og det visuelle. Den neste romanen min, som kommer ut i 2017, heter «Noe skal skje.» Det er en mer stillferdig roman, hvor mye foregår på refleksjonsnivå. Det handler om en mann som lever et begivenhetsløst liv helt til han begynner å finne små lapper om at noe skal skje. Det provoserer fram et nødvendig oppgjør han må ta med sin egen fortid. På refleksjonsnivå er det en mer eksistensiell roman om liv og død.»

«Den tredje romanen som jeg jobber med nå, heter «Så lenge du blir før du går,» fortsetter Therese. «Det er en historien om en ung kvinne som uten varsel blir forlatt av kjæresten sin etter seks måneder. Det viser seg at han har gjort det samme med flere kvinner i forskjellige europeiske byer, det er et slags prosjekt han har, fordi han ikke tror på kjærligheten forbi forelskelsen. Så hovedpersonen min bestemmer seg for å reise i hans fotspor til disse forskjellige byene for å prøve å finne ut hva kjærlighet er for henne.»

Kanskje hun møter Fie på sin vei? Kanskje hun også forandrer sin oppfatning av lykke?

Én kommentar til «I get knocked down, but I get up again»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *