Ikke bare Kvikk Lunsj og elg i solnedgang: Et slags manifest

Øyvind Egeland - Foto Pernille Marie Walvik
Foto: Pernille Marie Walvik

Bok: Mørk dans
Forfatter: Øyvind Egeland
Forlag: Oktober
År: 2014
Første setning: Dette er hva de fant da han tre år gammel måtte magepumpes på Aker:

Kjære samfunn:

Ensomhet er et tidløst tema, og det er mobbing også. En utstøtelsesmekanisme ligger innbakt i alle lag og segmenter av samfunnet. Vi griper til mobbing for å definere det, for å definere oss selv: Vi har behov for å støte ut for å være med. Derfor kommer bøker som «Mørk dans» til å være nødvendige i lang tid fremover.

Kjære medmenneske:

Du har kanskje mobbet. Du har kanskje blitt mobbet. Du har kanskje sett på uten å gjøre noe med det. Du har kanskje gjort noe med det. Du skal vite at forfatteren av denne boken skriver av erfaring. Han ble mobbet. Likevel er ikke boken selvbiografisk.

Du skal vite at han skrev denne boken veldig aggressivt, nærmest kroppslig. Han sto og skrev foran datamaskinen i lange perioder. Kaffekoppen sto urørt i timevis. Han var drevet av sinne. Teksten var en voldsom utblåsning av bilder og historier han hadde inni seg. Han skulle vise samfunnet hva det taper ved å støte ut alt mulig, både ting i naturen som folk flest oppfatter som ekle, og mennesker som er annerledes. Ikke glem at de som er annerledes har en annen måte å oppfatte verden på, en måte som forsvinner med dem.

Utfordringen var å temme sinnet slik at det la seg mellom linjene. Og å prøve å oppfylle drømmen om at du skal føle teksten på kroppen.

Kjære leser:

Det er vondt og smertefullt å gi ut en bok om en gutt som vokser opp uten venner, fordi den forsøker å gå dypt ned i menneskesjelen. Den prøver å lodde mørket i den, for å undersøke om det kan finnes en vei ut. Boken setter seg i leseren, og den har satt seg i forfatteren. Man har bare seg selv å støtte seg til når man gir ut en bok som dette.

«For meg ble dette møtet med offentligheten tøffere og hardere enn for mange andre debutanter tror jeg,» sier Øyvind, «mye på grunn av bokas tematikk og dens alvorlige preg, selv om det er mye svart humor i den. Men det er ikke så lett å se denne humoren selv, når man kjemper med ettervirkninger av mobbing. Dessuten er boka skrevet litt på «grensen,» det vil si på grensen mellom godt og hva mange mennesker vil kalle ondt. Det er tøft å ta stilling til slike ting som forfatter, om man har gjort noe godt eller ondt med å skrive en bok.»

«Jeg har denne dualiteten i alt jeg skriver,» fortsetter han. «Det skal helst kunne oppfattes som både godt og ondt samtidig. Å se boka i bokhandlene bryr jeg med ikke om. Det jeg bryr meg om er å se den i hendene på en god leser.»

Mørk dans - omslag - OktoberKjære mobbeoffer:

«Den mobbingen jeg tar opp i romanen er først og fremst av en psykisk karakter,» sier Øyvind. «Siden den psykiske mobbingen ofte ikke inntreffer før på ungdomsskolen, sammenfaller den i stor grad med den seksuelle oppvåkningen i puberteten. Det å havne utenfor fellesskapet i klassen vil snart også innebære å havne utenfor det seksuelle fellesskapet. Man blir overlatt til seg selv i kanskje den mest sårbare perioden av livet. Da blir faren at seksualiteten vris bort fra det normale, ettersom det ikke er noen der til å korrigere den. Å være helt alene med våknende lyster og kroppslige begjær kan i begynnelsen virke veldig skremmende på individet.»

Naturen er utveien og trøsten. Poesien er selve skogsuset, sangen i alt, rytmen i eksistensen. Øyvind har en teori om at setningene er som trær. Grenene, som leddsetninger, spriker ut i alle retninger. Poesien er suset i tretoppene når man leser, vinden drar igjennom dem.

I boka skapes en nordisk mystisisme som har med det norske lynnet og folkesjela å gjøre.

«Mystisismen har depresjon og melankoli som hos Munch, og mørket og slumrende aggressivitet fra norsk black metal, sier Øyvind. «Norsk natur er også mørketida som kryper inn og skaper angst som gjør det vondt å leve i ensomhet. Det mystiske har med dette å gjøre. Det er den formen som angsten tar – slik at man forstår naturen rundt seg bedre, men også slik at man lettere kan utholde både angsten og ensomheten i det høye, mørke nord.»

Det er en ufattelig dybde i naturen, et dyp som mennesket ikke evner å lodde, men som det kan forsøke å forstå gjennom å rette blikket mot det og dvele ved det, i stedet for å la blikket flakke over alt det overfladiske som preger populærkulturen og som møter oss til hverdags.

«Jeg tror bruk av naturen kan lære oss å fokusere mer på dybdene, og i dette tror jeg redningen for både enkeltindividet og for kulturen eller sivilisasjonen ligger,» sier Øyvind.

Kjære forfatter:

Leseren kjenner seg igjen. Språket er musikalsk og poetisk, visuelt. Og vi føler oss like sårbare som hovedpersonen, like sinte, like utstøtte. Kanskje vi lærer noe, til og med. Som for eksempel å ta vare på hverandre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *