Kameramann i søkerbildet

Jarle Sten Olsen - foto Liv forlag
Foto: Liv forlag

Bok: Steady
Forfatter: Jarle Sten Olsen
Forlag: Liv
År: 2014
Første setning: «Nå må vi ikke bli historieløse.»

Han er en anonym mann. Brunt hår som alltid ligger pent, med skillen på venstre side. Et forsiktig smil. Den typiske, britiske smaken i valget av slips. Han heter Mike Gower, og er en av de beste foreleserne som finnes. Han har vært både bak og foran kameraet i BBC og i STV (Scottish Television), den første på stedet på Lockerbie, og han lærte meg alt jeg vet om TV-produksjon. Han sa at kameramannen er journalistens bedre halvdel, akkurat som bassisten i et band. Han synes ikke så godt, gjør ikke så mye av seg, men uten ham faller alt sammen. Vi hadde ikke steadycam da jeg studerte hos Mike, bare shakycam – men det gjorde ingenting. Vi følte oss som verdens beste kamerafolk der vi slet med motlys, bevegelse, utsnitt og lyd, og sang «Nothing’s gonna stop us now» da vi kjørte etter politibiler som hadde blålyset på.

«Steady» er kameramannen og bassisten. Godteri som går deg hus forbi. Hvorfor ble det sånn?

«Veien til utgivelse var lang og kronglete,» sier Jarle. «Jeg ble kontaktet av et forlag på bakgrunn av innsendt synopsis. Jeg skrev om dette til en lengre tekst, og vi gikk mange runder før de til slutt takket for seg og ønsket meg lykke til videre hos andre forlag. De mente at det kunne bli gitt ut, men ikke hos dem.»

«Flere andre forlag uttrykte interesse når jeg sendte det jeg nå hadde til dem,» fortsetter han. «De fleste sendte manuset videre til eksterne konsulenter. Tilbakemeldingene var stort sett alle positive, at jeg skrev bra, at plottet var interessant, men manglet «noe» før det kunne gis ut. Det kunne være at karakterene måtte bli tydeligere, eller at handlingen måtte spisses, eller at det måtte kortes ned. Jeg lærte utrolig mye av disse tilbakemeldingene, men de var litt for generelle til at jeg klarte å få til alle de endringene som de tydeligvis mente var nødvendig.»

«Dette endret seg da Liv kom på banen. Fra da av jobbet jeg i mange runder med en konsulent som var langt mer konkret i hva han mente jeg burde gjøre. Sett i ettertid er det overraskende at de langt større forlagene ikke jobbet på den måten. Mulig de tenkte at jeg ikke var kommet langt nok i prosessen til at de ville dedikere noen til å jobbe tett med manus, men for meg var det det som skulle til. Og det er jeg glad for.»

Omslag - SteadyErling Verner er den anonyme kameramannen i «Steady.» Han har sitt å stri med, et haltende forhold til dama, til hasj og til frilanstilværelsen. Det nærmer seg Nobelsprisutdeling i Oslo, og Erling har fått en stor jobb der, samtidig som han skal jobbe på en dokumentar om påtente branner i gamle Oslohus. Nesten for sent skjønner han at sakene henger sammen.

«Jeg er glad for det Liv forlag investerte i den siste fasen av manusbearbeidelsen,» sier Jarle. «Jeg vet at det finnes feil som burde vært endret i korrektur. Likeså den siste grafiske finpussen. Men dette kan skyldes at det ble litt hastverk på slutten, for at boken skulle komme ut i god tid før selve Nobelutdelingen.»

I boka får Malalai Joya fredsprisen. I virkeligheten fikk Malala Yousafzai den.

«Likheten mellom de to damene er stor,» sier Jarle. «Når man ser på hva som skjedde i rådhuset under seremonien der, med mannen som klarte å ta seg helt frem til scenen uten invitasjon, så viser det jo at sikkerheten absolutt har hull.»

Det får Erling Verner også merke. Erling er Jarles favorittkarakter, fordi han på ingen måte er noen heltetype. Han har blitt karakterisert som en «loveable loser.»

«Han er en person med mange sider,» sier Jarle, «ikke alle like gode eller aksepterte. Men når han vikles inn i historien, så klarer han å mobilisere handlingskraft når det gjelder som mest, og på slutten er han i alle fall kommet et skritt nærmere i å finne ut hvem han er.»

Som alle thrillere har «Steady» en skurk. Chris Warren.

«Chris Warren er den som ligger fjernest fra min egen virkelighet, og den som jeg slet mest med,» sier Jarle. «Jeg er fornøyd med hvordan han blir presentert, men skulle gjerne fått til litt flere «lag» på denne karakteren. Men dette har også med plass og fokus å gjøre, selv om han absolutt er viktig for plottet er han forhåpentlig den som leseren mest kjøper som endimensjonal.»

Erling Verner og Chris Warren har ikke preget bestselgerlistene siden den kom ut. Men den er verdt å lese, selv om den har noen svakheter.

«Det er moro å få utgitt noe man har jobbet med lenge,» sier Jarle. «Den største utfordringen er å ikke bli oversett. Utgitt på et lite forlag er det ikke uten videre lett å få boken tilgjengeliggjort hos bokhandlerne. Likeså å få den anmeldt i aviser.»

Jarle har tanker om et nytt manus. Skrivelysten er der. Forhåpentlig er også noen av de større forlagene litt mer våkne når manus nærmer seg komplett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *