Lyden av en som er borte

Eivind Larssen foto: Joakim Kristensen
Foto: Joakim Kristensen

Bok: Ingen savner Edward Niema
Forfatter: Eivind Larssen
Forlag: Schibsted
År: 2014
Første setning: Tidligere hadde det vært et behagelig tilfang av støy i den lille leiligheten, særlig om morgenen da lydene trådte frem fra nattens stillhet og satte dagen i gang.

Edward Niema bor i Warsawa, i Ulica Pawia nr. 36, andre etasje. Der var det fullt av lyder før. Dusjing, subbing av tøfler over tregulv, nynning, spørsmål. Pust. Nå er det stille. Edward må lage sine egne lyder, men de er lydene til en nybegynner. De fyller verken leiligheten eller tomrommet i sjelen hans. Han har plutselig så mye plass til overs i hjertet sitt.

Ethvert menneske har sine spesielle lyder. Sine spesielle farger. Edward er en grå mann. Konen tok med seg fargene da hun døde.

«Edwards ensomhet, og det å skulle begynne på nytt etter å ha mistet noen, er noe av det jeg synes var viktig å få frem i boken,» sier Eivind. «Han mister tidlig både sin kone og jobben som aktuar, noe han trodde ville være en selvsagt del av fremtiden. Når han står slik på bar bakke, må han på mange måter stille seg alle spørsmålene på nytt, og bygge seg opp et nytt liv og en ny fremtid. Det er jo ikke så lett uansett om det er i en bok eller i virkeligheten. Likevel så må det sies at man i disse triste omstendighetene kan finne en god del morsomme situasjoner – det har også vært viktig.»

Edwards Warsawa er også Eivinds Warsawa. Beskrivelsene av byen er skrevet ut slik han husker dem. Edwards leilighet er leiligheten Eivind bodde i da han besøkte Warsawa.

«Edward er altså en litt engstelig type,» sier Eivind, «og en av grunnene til at fortellingen er lagt til Warsawa er at det finnes litt andre ting å engste seg for der enn i andre byer jeg har vært. Agnieszka, som boken er dedisert til, er min tidligere samboer, og vi reiste en god del omkring i Polen sammen. På disse turene fant jeg, som nok også er litt engstelig av meg, mye man kunne være redd for. Ikke fordi noe ufordelaktig noen gang hendte oss der, men fordi jeg så for meg alt som potensielt kunne skje.»

Og mye skjer med Edward. Konen etterlater seg ikke bare sorg, men et mysterium bare Edward kan løse. Men hjelp får han likevel – av organisten Arek, som gjemmer vodka i orgelpipene, og den ensomme fjellgorillaen Mattis, som også har mistet sin make. Med Eivinds humoristiske blikk blir dette både sannsynlig og sjarmerende.

«Jeg syntes det var fascinerende i en del oversatte romaner fra Øst-Europa og Russland, hvordan en autoritær og litt nøktern tredjepersonsforteller forholder seg lakonisk til hendelsene, selv når det som beskrives går hen og blir nokså ellevilt,» sier Eivind. Dette litt kalde blikket åpner opp for den mørke, ironiske humoren som gjennomsyrer enkelte av disse bøkene. Jeg forsøkte å få til noe av den samme tonen i fortellingen om Edward, selv om jeg nok har tillatt meg litt mer varme for personene.»

Omslag Ingen savner Edward Niema«Når det gjelder de ulike karakterenes språk, så spiller det inn at de fleste møtene i boken, er nye møter,» fortsetter han, «det er nesten ingen som kjenner hverandre godt til å begynne med. I slike tilfeller har man gjerne et sett forventninger til hvordan slike førstegangsmøter skal foregå. Graden av høflighet i møtene sier en del om karakterene, hvilke ord de bruker og hvor mye de er villige til å tilpasse seg ulike situasjoner. En mann som Arek vil for eksempel møte en fremmed på en helt annen måte enn det Edward gjør, noe som kan si mye om hvem de er. Når man har latt noen møte hverandre slik, legger det fort føringer for stemmen deres, vokabular og høflighetsnivå.»

Det er en liten stund siden Edward la ut på sitt eventyr nå. Og han har vandret rett inn i mange leseres hjerter.

«I tiden rett etter lanseringen, kom det raskt en god del blogganmeldelser med positiv omtale av boken,» sier Eivind. «Disse møtene med leserne, og å se hvordan folk opplever det man har laget, er nok den største gleden. Siden de som har lest boken så langt har vært positive, har bekymringer rundt mottakelsen etter hvert byttet plass med tanker om leserne i det hele tatt finner frem til boken. En utfordring er kanskje det at man har lyst på umiddelbar tilbakemelding, samtidig som man vil at boken skal leve lenge, og dermed ikke egentlig vil være utålmodig.»

«Denne bokhøsten har ellers begynt utrolig sterkt,» fortsetter han, «der mange etablerte forfattere har skrevet gode bøker, så at avisene velger å skrive om dem og ikke førstegangsforfatterne, er egentlig ikke så rart. Resultatet av dette er likevel at det foreløpig er ganske langt mellom omtalene av årets debutanter i de riksdekkende avisene, men vi får håpe det dukker opp noen gode lesninger også der etter hvert. Utover dette så prøver jeg å tenke at hva som skjer med boken der ute nå, er opp til leserne, og at det lureste jeg kan gjøre er å forsette å skrive. Derfor ligner min hverdag i grunnen veldig på slik den så ut før boken kom ut, og muligheten til å fortsette å skrive er jo på mange måter den største belønningen.»

Og hvorfor er tittelen «Ingen savner Edward Niema» så god? Jo, fordi den kan bety noe helt annet når du er ferdig med boken enn da du begynte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *