Mann for sin hatt

Jan Boris Stene - foto Jørgen Kvam
Foto: Jørgen Kvam

Bok: Nådegiveren
Forfatter: Jan Boris Stene
Forlag: Vigmostad & Bjørke
År: 2015
Første setning: Ethvert menneske søker – bevisst eller ubevisst – en misjon her i livet; en livsoppgave som er bestemt for akkurat en selv og ingen andre.

Da jeg var liten ville jeg, i et par timer i alle fall, bli detektiv. Venninnene mine og jeg startet et detektivbyrå med kontor bak solbærbuskene. Jeg husker ikke hva det het. Det gikk i oppløsning da det begynte å regne. Men vi rakk å spionere på naboen.

Jeg var kanskje ikke sær nok til å bli en god detektiv. Kanskje hadde jeg ikke riktig følgesvenn, de skal jo helst være doktorer, disse følgesvennene. Kanskje hadde jeg ikke nok små grå, eller pertentlig nok utseende. Det var også stor mangel på utstyr og forbindelser i politiet. Det eneste jeg hadde til felles med mesterdetektivene var at jeg var ugift. Nå er jeg ikke det heller. Egentlig hadde jeg gitt opp håpet om å bli mesterdetektiv. Helt til jeg leste vaskeseddelen på «Nådegiveren.» «Leseren kan selv måle krefter med detektiven,» sto det. Ålreit, tenkte jeg, game on.

Det er november 1916. Det snør i Trondheim. I parken ved Vår Frue kirke finner Dr. Wilberg liket av den tyske konsul Reimers. Han begynner å gjøre sine egne undersøkelser, og gjennom disse blir han kjent med Astor Falkener, gentlemandetektiv og kjemiprofessor. De er Holmes & Watson, Poirot & Hastings, og de snubler over spionringer og familietragedier.

«Tida rundt første verdenskrig er en periode som ikke er brukt så mye i norsk kriminallitteratur,» sier Boris, «i hvert fall ikke i moderne tid. Stein Riverton skrev jo detektivromaner med handlingen lagt til den tiden, men det er altså nærmere 100 år siden. Perioden er veldig interessant, synes jeg. Det var en rivende teknologisk utvikling forut for og i selve perioden, og samfunnet var i ferd med å endre seg radikalt på de fleste områder. Samtidig var også mye av det «gamle» igjen, og det var kanskje den siste skansen for «true gentlemanism,» som Falkener altså er en forkjemper for.»

Det historiske bakteppet er elegant skildret. Detaljene fryder.

«En av utfordringene i skrivingen av «Nådegiveren» har vært å ikke drukne manus med historiske opplysninger, og det har vært litt smertefullt, historieinteressert som jeg er,» smiler Boris. «I arbeidet med å få de historiske opplysningene så korrekte som mulig har jeg brukt utallige kilder, blant annet gamle aviser fra perioden, adressebøkene for Trondheim, der man kan lære mye om de sosiale lag, yrkesgrupper etc., faktabøker om bygninger, institusjoner og så videre. Jeg har etter hvert fått et helt bibliotek med lokalhistoriske bøker om Trondheim. Når det gjelder politiarbeidet spesielt, har jeg brukt instrukser fra den tiden, generell politifaglig litteratur, samt snakket med pensjonister i Trondheimspolitiet som er politihistorisk interessert. Men det er ingen i dag som opplevde forholdene i 1916 naturligvis, så noe har jeg måttet slutte meg til.»

Her kommer spoileren:
Først trodde jeg at den tyske konsulen hadde begått selvmord. Ingen hadde jo sett morderen, og det var ingen fotspor på åstedet. Men lappen han hadde med seg var forvirrende. Og hvorfor var han så redd da Wilberg så ham rett før han døde? På side 96 var jeg på sporet. Jeg forsto at dette var en familietragedie. Men jeg kunne ikke begrunne hvorfor. Til det hadde jeg ikke nok informasjon, ei heller hadde jeg vært oppmerksom nok i min lesning rundt en spesifikk person som skulle vise seg å ha psykiatriske problemer.
Spoiler slutt.

Omslag Nådegiveren
Design: Erlend Askhov

«Psykiatrien i 1916 var vel preget av at pasientene og omgivelsene i størst mulig grad skulle skjermes fra hverandre,» sier Boris. «Pasientene ble derfor innestengt i institusjoner – de forsvant fra samfunnet. Man anså psykosen som en form for galskap som vanskelig kunne kureres, og behandlingen gjorde vel ofte tingene verre for pasientene. Mange ble derfor værende på institusjonene resten av livet. I 2015 har man fokus på at pasienten skal fungere best mulig i samfunnet, og psykiatrien er ikke like tabubelagt som før. Mange fungerer godt i perioder, men må være innlagt når psykosen blusser opp. Synet på denne sykdommen og muligheten for behandling har nok endret seg dramatisk.»

Dr. Wilberg kjenner godt til psykiatrien, og er den Boris identifiserer seg mest med. De har jo samme yrke. Men Falkener fascinerer mer.

«Falkener har en forhistorie og en bakgrunn som denne boken røper lite om, som gjør at han får noe melankolsk og sårt over seg,» sier Boris. «Utad er han alltid blid og høflig, og han er en gentleman av de sjeldne, men under masken befinner det seg et dypt alvor. Falkener er på mange måter en ensom og ulykkelig person. Jeg har underveis blitt veldig glad i Falkener. Mange av de gamle krimforfatterne hatet jo nærmest sine detektiver med årene, og jeg tror det har sammenheng med at jeg har arbeidet mye med ham; han var helt klart den karakteren som var vanskeligst å få til. Og så minner han meg om min egen bestefar, som jeg var veldig glad i.»

Falkener har en bowler. En hatt, altså. Den tyske konsulen har en Homburg-hatt. Boris er også svært glad i hatter, og har skapet fullt. Her er utfordringen til deg, leser av Debutantbloggen: Løs hattequizen. Forlaget har en bok til vinneren! Fristen er 2. september kl. 21. Svaret sendes til sara@debutantbloggen.no.

Imens fortsetter arbeidet med Falkener og Wilbergs annet mysterium.

«Det foregår på Fjældsæter Turisthotel,» sier Boris, «et forhenværende sanatorium i Bymarka i Trondheim som for lengst er borte. Det blir et klassisk lukket rom-mysterium, der vi selvsagt har mistenkte både blant gjestene og personalet.»

hattequiz

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *