Mannen som har debutert to ganger

Arne Garvang Product Image
Copyright Christian Elgvin 2008

Bok: Muffe tar saken/En helt tilfeldig forbrytelse
Forfatter: Arne Garvang
Forlag: Aschehoug/Gyldendal
År: 1993/2013
Første setning: Jeg veit ikke om du har hatt den sånn noen gang, jeg, at du har opplevd noe, og så har du tenkt at dette her, det må jo bare en hel verden få greie på. /Han burde ikke sagt ja til å dra på kino.

Jeg har alltid vært av den mening at neglelakk ikke er noe for menn. Men når Arne Garvang møter meg i døra i fjerde etasje til høyre på Hovseter, med utvasket, stripete t-skjorte, joggebukser og håret til alle kanter, og sier: «Jeg har sitti og skrivi jeg, skjønneru,» så er det liksom helt greit. Sølvneglelakk med glitter er OK på en forfatter som sitter og skriver i en leilighet med 11 gitarer. Han er jo en rocker, la oss for all del ikke glemme det.

«I Tramteateret skrev jeg nesten ingenting,» sier han. «Det var Terje Nordby som skrev. Jeg var med på noen sketsjer, og så hadde jeg skrevet en halv revy sammen med Marianne (Krogness) som het «Mamma, jeg vil bli kjendis.»

«Men i ’86 ble Tramteatret lagt ned, Terje flyttet til Trondheim, og tekstforfatteren min var borte. Det tok meg to år å skrive en sang, den het «Romerrikets undergang.» Etter hvert skrev jeg barnesanger og sånt. Det var ei dame i barneradioen som likte det jeg skreiv.» Han tenner seg en røyk. Han er jo tross alt mannen som har skrevet «Røykehåndboka.»

«Har du lyst til å høre hvordan Muffe ble til, eller? Det er en skikkelig rar historie.» Arne setter seg bedre til rette blant alle putene i sofaen, og peker på sin lunsjkreasjon: Risknekkebrød med tjukk kokosmelk, blåbærsyltetøy og kanel. «Spis!» sier han, og fortsetter:

«Jo, en gang jeg var i barneradioen kom det en fyr, jeg vet ikke hvem han er den dag i dag, og spurte om han kunne få et par ord med meg. Jeg sa naturligvis ja, og ble med inn på kontoret hans. Han begynte samtalen med å si «Vi har noen penger vi skulle bli kvitt.» Det endte med at han spurte om jeg kunne skrive og lese en føljetong for barn og ungdom. Jeg brukte ett sekund på å si ja.»

Muffe 1: Muffe tar saken
Muffe 1: Muffe tar saken

Arne smiler. «Vi gjorde noen lure trekk: Jeg insisterte på at den skulle sendes kl. 16 på nrk1, da er folk på vei hjem fra jobben og hører på bilradioen. Vi vant også en nordisk radiokonkurranse. Da jeg ringte Irja Thorenfeldt i Aschehoug hadde hun allerede hørt om det. Så da, i 1993, ble det bok.»

Arne tar en tenkepause. Så sier han: «Jeg har lurt mange ganger på hvorfor denne mannen spurte meg. Det eneste svaret jeg kan komme opp med er at han må ha trodd jeg var Terje Nordby. Ja, jeg har mye å takke han og Tramteateret for.»

Det tok lang tid før Muffe 2, 3 og 4 kom. Arne mener at uansett hvor god man er, er det vanskelig å få den anerkjennelsen man fortjener som barnebokforfatter. Derfor bestemte han seg for å skrive voksenbok.

«Jeg har vært i Sulitjelma. Det er et spennende sted, så mye historie! Bare én vei som leder dit. 80 mil med gruveganger. Grønt kobbervann drypper fra gruveveggene. Lapplands helvete kaltes det. For et forferdelig sted det må ha vært å jobbe.»

Det er beskrivelsene av Sulitjelmas landskap Arne har fått aller mest ros for. Men det var ikke krim han hadde tenkt til å bruke det inspirerende landskapet til.

«Egentlig tenkte jeg å skrive en spøkelsesorientert ungdomsbok. Mia var med i den. Men det passet ikke. Som Stephen King sier: Å være forfatter er å være arkeolog. Med teskje, uendelig langsomt, må du finne en historie som allerede er der. Jeg hadde mange problemer underveis. Jeg synes det er mer nervepirrende å skrive enn å stå på scenen. Jeg brukte to år på «En helt tilfeldig forbrytelse» før jeg viste den til noen.»

Arne sier at det er vanntette skott mellom barne- og voksenlitteratur. Og det var ikke bare, bare for ham å gå en etasje opp i Gyldendalhuset. Han visste ikke hva prosedyrene var.

«Jeg gikk rett til forlagssjefen, jeg. Vi sto ute og røyka sammen, og så fortalte jeg at jeg hadde skrevet bok. Han ba meg sende manuset til ham, og etter et par måneder gjorde jeg det. Fire dager etter at jeg leverte fikk jeg bekreftelse på at de ville ha boka.»

En helt tilfeldig forbrytelse - cover«En helt tilfeldig forbrytelse» kom ut i 2013, tjue år etter den første Muffe-boka. Den har blitt til i stua på Hovseter, på et skrivebord med en Samsunglaptop koblet til diverse høyttalere, og med utsikt til skogen. Ikke en stor skog, men likevel. Arne mater fugler. Helt inne ved stuevinduet sitter svært fornøyde kjøttmeis og bokfink, og i stua sitter en minst like fornøyd Arne og titter ut. Fugleakvarium, kaller han det.

«Jeg trodde at det var lurt å skrive krim. Det var kanskje lurt for 25 år siden. Det er så mange stemmer nå. Men egentlig er ikke «En helt tilfeldig forbrytelse» en krim. Det er en thriller. Vi diskuterte det nøye før utgivelsen, hva det skulle være. Det endte som krim.»

«En helt tilfeldig forbrytelse» skiller seg ut i overfloden av krimutgivelser, blant annet fordi den legger like mye vekt på den kriminelle som på helten.

«Den yngste sønnen min sa at det egentlig er Kitty som er hovedpersonen,» sier Arne. «Og kanskje har han rett? Hun er i alle fall min favorittperson i boka. Hun har så mange sider. Hun er egentlig en ålreit person som har kommet skjevt ut. Og jeg kan vel røpe så mye at hun dukker opp i neste bok også. På Kastrup.»

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *