Midt i den ytterste ensomhet

Vibeke Riiser-Larsen - foto Niklas Lello
Foto: Niklas Lello

Bok: Et sted skinner det
Forfatter: Vibeke Riiser-Larsen
Forlag: Aschehoug
År: 2015
Første setning: I kjøkkenavdelingen hadde man fått forklær som en del av arbeidsantrekket.

Midt iblant oss gikk hun i oppløsning. Krympet seg under de krasse ordene fra mannen i den knallblå t-skjorta. Hun var den største idioten i verden mente han, og han var høylytt, alt hun hadde gjort var å velge feil knekkebrød, hun måtte da vite hva slags knekkebrød han skulle ha til frokost, han som er en arbeidsmann og greier.

Hun stod alene i køen bak meg, mannen i den knallblå t-skjorta sto i en annen, han ville ikke se henne. Hun så ingen i øynene, hun stirret i taket, lette etter horisontens forsvinningspunkt, svarte ikke da ekspeditøren spurte om hun ville ha pose.

Og to kasser bortenfor, overlegen, osende av selvgodhet, sto han som hadde knust henne, og som vil fortsette å knuse henne.

Hun gikk ut av butikken før ham, tok på seg solbrillene enda det var overskyet, fillern, tenkte jeg da hun stoppet ved en sølvgrå Toyota stasjonsvogn, hvor dypt har hun sunket i denne kvikksanden av en mann?

Ikke alle har kjent på ensomhetens ytterpunkter. Denne kvinnen befant seg i det ene ytterpunktet – ensomhet i en annens selskap. Sigrid, hovedpersonen i «Et sted skinner det,» befinner seg i det andre. Begge ytterpunkter er vanskelig å finne en vei ut av. Begge ytterpunkter et ofte usynlige for oss som lever et relativt lykkelig liv et sted i midten.

«Ensomhet og det å befinne seg utenfor det etablerte fellesskapet tror jeg for mange er skambelagt,» sier Vibeke. «Ensomheten og utenforskapet må i så fall være selvpålagt hvis det skal ha noen sosial verdi, hvis ikke vekker det bare ubehag og blir noe vi helst vil slippe å forholde oss til. Jeg tror mange føler seg fremmedgjorte overfor den delen av kulturen hvor fokuset dreier seg rundt å fremvise en idealisert utgave av virkeligheten og hvem man er. Det kan nok ofte oppfattes som et homogent og lite fleksibelt ideal, som gjør at man reflekterer over hva det egentlig vil si å passe inn og være normal.»

Du må ofte grave dypt for å finne ensomheten. Sigrid har jobb. Hun har leilighet. Hun har en barndom hun snakker lite om. Historien følger hennes stille liv, forteller hva som skjer når hun møter utfordringer som for henne er høyere enn fjell.

«Jeg ville skrive om det å ikke ha de grunnleggende forutsetningene som skal til for å ta del i en alminnelig hverdag,» sier Vibeke. «Om å mangle ressurser for å bygge og vedlikeholde relasjoner. Så inspirasjonen kommer fra ideen om å forsøke å skape et menneske i en tilværelse som hun hverken evner å manøvrere i, eller behersker det sosiale fellesskapet.»

Hvis Sigrid hadde hatt den emosjonelle kompetansen og de sosiale verktøyene som andre, skorter det ikke på muligheter til å finne en vei ut av ensomheten. Hver person rundt henne gir henne et kart og et kompass. Tante Else som ringer annenhver uke. Gøril, den blide jenta på jobben som faktisk liker Sigrid slik som hun er, og som minner Sigrid om barndomsvenninna. Snorre, som kommer med boller og gjør verden lysere, så lys at Sigrid ikke trenger barberbladet i lomma og glemmer bort musefellene på loftet. Og Halvorsen, den gamle naboen Sigrid handler for hver fredag. Han vet hva ensomhet er, der han sitter i stolen sin og ser på TV og venter på sin siste solnedgang.

«Snorre var vanskeligst å skrive,» sier Vibeke, «og det kommer av at han skulle definere kjærlighetsrelasjonen i boken. Når det kommer til å beskrive kjærlighet opplever jeg at alt allerede er skrevet og det er utrolig vanskelig å skrive om dette temaet uten å henfalle til klisjeene.»

Omslag Et sted skinner det
Design: Aina Griffin

«Hun tok ham med ut i skogen. Viste ham alt. De største maurtuene. Hvor man kunne gå av stien for å finne kantareller. Stedet der hun hadde sett albinosnegler for første gang. De gikk helt ut til sjøen og klippene. (…) Da de kom ut på kjerreveien, tok han hånden hennes. Det gikk greit en liten stund. Men så måtte hun knytte skolissene. Det holdt med det.» (s. 106-107)

Språket er enkelt. Målrettet. Det innehar noe av den verdigheten ensomheten mangler.

«Det var en lang og nitidig prosess å jobbe med språket,» sier Vibeke. «Det var et klart mål at det skulle speile Sigrids indre verden og derfor måtte være veldig enkelt og samtidig helt til poenget. Sigrid tenker ikke i klisjeer eller metaforer. Hun står i et direkte forhold til omgivelsene sine og har en tankeverden som bærer preg av lite refleksjon og selvinnsikt, lite undring. Det ville jeg at språket skulle reflektere.»

«Et sted skinner det» har fått fortjent oppmerksomhet både fra bloggere og anmeldere. Tiden etter utgivelse har vært så travel at Vibeke har vært utålmodig etter å komme i gang med nye ting.

«Ja,» smiler hun, «historien, eller historiene blir vel riktigere å si, ligger klare, så det handler egentlig «bare» om å få skrevet dem ut. Det var opprinnelig en historie med tre karakterer, men det blir for trangt til at alle får plass i en historie, så jeg må skille ut den ene karakteren og lage to separate historier.»

«Det kommer til å handle om fremmedgjøring igjen, om de små forholdene og hva maktesløshet og meningstap setter mennesker i stand til å gjøre. Men forhåpentligvis med litt humor. Og litt bestialitet.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *