Når normaliteten truer

Bjørn Vatne - foto Alexander Worren
Foto: Alexander Worren

Bok: Slik skal vi velge våre ofre
Forfatter: Bjørn Vatne
Forlag: Gyldendal
År: 2015
Første setning: Hun er i trygge hender her.

Noen ganger lurer jeg på hvordan andre rundt meg har det. Mannen med den litt for trange skjorten. Damen med den tunge vesken. Barnet med de tankefulle øynene. Pensjonisten med apotekkølappen knuget i hånden. Kanskje jeg skulle spurt? Kanskje jeg skulle smilt? Kanskje jeg skulle lagt igjen en lapp på stolen på kaféen der jeg satt, en lapp som sier DU ER GOD NOK, akkurat som den unge jenta gjorde på t-banen i Oslo, så en annen kan finne den og få et løft? Kanskje skulle jeg stilt meg selv det samme spørsmålet? Eller kanskje jeg bare skal kjøpe meg noen nye sko.

If you want to be free, all you have to do is let go, står det i boken jeg leser nå. Det er en thriller, ingen selvhjelpsbok, men den har et poeng. Uansett hvor vi snur og vender oss er det rammer vi skal passe inn i. Grafer vi skal måles etter. Og vi blir minnet på det hver dag, hvert sekund. Vi ser perfekte mennesker på TV, i aviser, på sosiale medier, og vi synes vi ser dem i matbutikken og på bussen. Kanskje vi bør, som mor Teresa en gang gjorde, spørre de tilsynelatende perfekte menneskene om hvordan de har det. Egentlig. Kanskje normalitetsbegrepet rakner litt da.

«Det går nok ikke an å skape et samfunn uten et normalitetsideal,» mener Bjørn. «Det idealet er en nødvendig komponent i det som kalles en sivilisasjon. Men det går absolutt an å gå for langt i det å dyrke det idealet. De verste ugjerningene i historien er gjort mulige gjennom å skape en snever normal, og så si at de som er utenfor tilhører en annen kategori, en annen art, en annen livsform. Derfor må man hele tiden forsøke å tøye normalitetsbegrepet. Og det skjer ikke først og fremst gjennom å lære om respekt og toleranse, men gjennom å utsette seg for andre liv. Det er jo kunsten det handler om, ikke sant – å innse at det finnes en annen tenkemåte, eller til og med en verden der våre tenkemåter ikke er gyldige, ikke strekker til. Og da mener jeg ikke bare et sånt instrumentelt kunstsyn der man får en plutselig, svulmende empati av å lese om såkalt sterke skjebner, det tror jeg ikke noe på. Men å utsette seg for en bredde av romaner, musikk, nonsens, dikt, konseptuell kunst, det er jevngodt med å innse at vi ikke alltid har køl på hva verden rommer, at vi ikke alltid har kontroll, og at vi stort sett er helt forbannet ukvalifiserte til å si om noe er normalt eller ikke.»

Utpust.

Det er dette «Slik skal vi velge våre ofre» handler om for meg. Et lite opprør mot normalen.

«Før denne boken ble til hadde jeg skrevet i mange år og hatt flere manus inne til forlag,» sier Bjørn. Men det var noe som stanget, noe som gjorde at jeg ikke helt trodde på gjennomføringen av disse prosjektene. Noe som sto mellom meg og teksten. Det var ikke bare språket, men noe mer grunnleggende. Da denne boken ble til bestemte jeg meg for å legge bort alle andre prosjekter, og gå til det jeg tror er kilden for skrivingen: et sinne og et ubehag som stammer fra vår måte å leve på. Og ja, jeg vet at det låter skinnhellig, og nei, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men sånn er det. Og det er det da kanskje også dette ubehaget jeg forsøker å finne årsaken til når jeg skriver. Jeg så for meg en mann som var fange av dette repetisjonssamfunnet, og hadde fått en gnist til å sette ild på det, men som ikke visste om han våget å bruke den. Sånn ble Kjetil til.»

Sett utenfra er Kjetil ganske så normal. Alenepappa. Glad i datteren sin. God jobb. Få vet at han mistet sin kjære Aina da Ingrid ble født. Få vet at svigermor er en mare. Få vet at han synes jobben er noe tull. Han har ingen å dele det med, så han blogger. Anonymt. Engasjert. Både Kjetil og Aina er svært ekte figurer.

Omslag - Slik skal vi velge våre ofre«Jeg er forelsket i Aina,» sier Bjørn. «Alle fornuftige menn ville blitt det. Men vi ser nesten bare hennes gode sider, fordi det er Kjetil som snakker, og han opphøyer henne. Så det er helt klart Kjetil som er min favoritt i boka. Hans kuede og litt retningsløse raseri kan jeg kjenne meg igjen i, det samme gjelder hans tendens til å tenke at det han ikke kan, det han ikke liker, det er ikke verdt å interessere seg for, det er idiotisk og meningsløst. Det synes jeg er en helt gyldig overlevelsesmekanisme i et samfunn der det å ha en «livsstil,» det å bygge seg selv som en merkevare, å mytologisere sin egen hang til forstillelse, blir dyrket som noe positivt.»

Kjetils blogg, Oppløsningsrepetisjonene, får mange følgere. Noen karakteriserer den som en sinnablogg, men Bjørn er ikke enig.

«Det er viktig for meg å understreke at romanen på ingen måte forsøker å diagnostisere nettrollet,» sier han, «eller si noe kløktig om akkurat netthets, selv om jeg har latt meg rive med når journalister spør. De som leser boken på jakt etter gode svar, blir veldig skuffet. Jeg er i tvil om at Kjetil i det hele tatt er en sinnablogger, eller et nettroll. Men jeg skjønner jo selvfølgelig hvorfor disse ordene brukes, og hvorfor forlaget vil bruke dem i markedsføringen. Vi er inne i en debatt der dette er et viktig tema for mange.»

«Mange forsøker å lage entydige regler for hva som kan sier og ikke,» fortsetter han, «men faktum er jo at en ytring som i en sammenheng kan være helt på sin plass, kan være dum eller utålelig i en annen. Vi må vel bare ansvarliggjøres i hvert enkelt tilfelle vi åpner kjeften, og det må også den som ser eller leser, og tolker. Når det er sagt, må vi hele tiden minne oss selv på at det finnes et fristed der moderering ikke skulle være nødvendig. Det finnes en kontrakt om at kunsten skal være det stedet der vi ser på og tenker om disse tingene, hva de nå enn måtte være, de som kanskje eller kanskje ikke er for farlige til å slippe løs i et samfunn. Men ikke alle skjønner eller godtar den kontrakten.»

Bokas kanskje største styrke er Kjetils tydelige stemme. Han skaper følelser hos leseren. Ikke bare medlidenhet, men også sinne, oppgitthet, glede.

«Skrivingen var en svir,» sier Bjørn. «Jeg skrev uten å se meg tilbake, rett gjennom manus, endret ikke et komma underveis. Forlaget var begeistret, nesten litt mistenkelig positive. Og etterhvert lot de det da også skinne igjennom at det var en stor ryddejobb å gjøre når jeg skrev på den måten. Redaktøren sa at «dette blir en bok, den blir god, men vi gir den ikke ut før den er så god som den kan bli.» Det siste var jeg lettet over å høre. Etter det fulgte en periode med mange omskrivninger, mye kutting, rent arbeid. Så håndverksmessig har jeg aldri skjønt at skrivingen kunne være før. I tillegg til at mange unødvendige digresjoner er borte, er spåket røktet ganske hardt. Min instinktive skrivemåte er nok veldig annerledes enn hvordan Kjetil uttrykker seg, min stemme er utflytende og nesten litt distansert, og det kan funke i en roman, men det passet ikke til dette stoffet. Derfor måtte jeg jobbe mye før jeg fant hans mer lakoniske, men også tidvis inderlige tone. Jeg måtte skrive klarere, rett og slett. Jeg pleide å le av alle som sier at det er så veldig vanskelig å skrive enkelt. Jeg tenkte det var en taktikk for å bortforklare at de ikke kunne skrive ekstremt litterært og innfløkt. Men for eksempel leste jeg Per Pettersons essaysamling «Månen over porten» nå nettopp, og jeg tenkte, fy fader så klart dette er, og så vanskelig det må være å få til.»

Og bok nummer to da? Får du det til?

«Jeg vet ingenting,» sier Bjørn, «jeg må si til meg selv at det ikke engang behøver å bli en bok. Hvis jeg prøver å tegne en hest, blir det aldri en hest, men hvis jeg slumper til å tegne noe som likner på en hest, kan det a) bli en hest slik ingen har sett den før, og b) jeg kan fremstå som langt mer skikket til å tegne hester enn jeg faktisk er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *