Opprøreren

Namra Saleem - foto John Andresen
Foto: John Andresen

Bok: I morgen vi ler
Forfatter: Namra Saleem
Forlag: Tigerforlaget
År: 2016
Første setning: Hvorfor kunne vi ikke kjøpt en større bil, klagde Samina da de hadde kjørt et stykke.

Æreskultur. Sladrekultur. Sosial kontroll. Jeg fryser på ryggen. Jeg har bare opplevd det fra utsiden. Hørt den skarpe kommandoen, sett det senkede blikket. Og ikke ant hva jeg kan gjøre. Jeg bor i Oslo, men Oslo har mange verdener. Det finnes ingen portaler mellom dem, men det finnes sprekker i murene. En vei mellom tornene. En vei ut for de som trenger det. Den veien blir tydeligere takket være mennesker som forfatteren av «I morgen vi ler,» Namra Saleem.

I boken får Samina et barn. En nydelig jente hun kaller Selma. Faren er ikke pakistansk, han er norsk. En som er utenfra. Saminas foreldre slår hånden av henne. For dem er hun død.

«Dette handler ikke om religion, men mest om ukultur i noen miljøer,» sier Namra. «Selv om kultur og religion av og til kan gli over i hverandre, noe foreldrene til Samina sliter med. Til tross for ukulturen vil jeg jo si at det har det skjedd en utvikling. Jeg tror ikke at det som skjedde da Deeyah Khan ble så og si jaga ut av landet bare fordi hun var musiker ville skjedd i dag. Jeg har i hvert fall ikke opplevd dette selv som musiker. Det er heller ikke slik at alle driver med sosial kontroll og lignende, men det at det fremdeles finnes jenter som opplever dette viser at det er problematisk, og da må man ta tak i det. Dette handler i større grad om integrering, at vi må snakke om det, og at vi må ta et oppgjør med våre egne. Jeg er optimistisk til fremtida.»

Kampen mot ukulturen er ikke over, selv om Namra er optimistisk. Men noe har skjedd i det siste. De muslimske jentene som opplever denne ukulturen på kroppen tør å stå fram, tør å si ifra.

«Det er vel heller det at vi blir mer synlige nå,» sier Namra. «Det er også flere som har ytret seg før oss og kjempa for oss på sin måte, men kampen er ikke over. Det er viktig at noen overtar stafettpinnen og det som har vært avgjørende for denne bølgen av muslimske rebeller er typ Twitter og Facebook. Sosiale medier gjør at vi kan nå flere, raskere. Vi kan rope høyere enn noensinne; det skaper samhold og sammen er man jo sterkere. I tillegg begynner unge folk å få gode forbilder på TV også, som for eksempel Sana fra Skam. Det er viktig at vi får bli kjent med jenter som ikke er stereotypiske om det så er på fjernsynet, gjennom kronikker eller i bøker. Jeg tror vi er på vei til noe bra og jeg kjenner at jeg blir skikkelig gira inni meg av å tenke på det!»

Det å skrive bok om denne tematikken var ikke bare lett.

«Jeg måtte jobbe mye med meg selv,» sier Namra. «Det var fristende å unngå å skrive om ting jeg var redd kunne provosere eller misforstås og det hendte at jeg faktisk sensurerte meg selv. Jeg var også bekymra for at folk skulle generalisere å tenke at «åja, sånn er alle pakistanere» eller «sånn er muslimene». Men, med en gang jeg bestemte meg for å slutte med selvsensur og overtenking løste det seg og da ble den kreative prosessen enklere å følge.»

Omslag - I morgen vi ler«Boka er helt klart en fiksjon, men man henter selvsagt inspirasjon fra omgivelsene,» fortsetter hun. «Samina snakker en god del om frykten for konsekvenser, det er jo også noe jeg kan kjenne meg igjen i, selv om min familie er tusen ganger mer støttende enn Saminas. Ellers har jeg jobbet ganske journalistisk med dette også, lest mye på nettet og snakket med norsk-pakistanske jenter særlig i Oslo.»

Egentlig begynte «I morgen vi ler» med noe helt annet – nemlig et prosjekt som ikke ledet noe sted.

«Til å begynne med hadde jeg et fjollete prosjekt som gikk ut på at jeg skulle date 100 stk. på et år og skrive om det,» sier Namra. «Det hadde vært slitsomt, så jeg er glad Tigerforlaget spurte meg «Du vil ikke skrive en fiksjon heller?» Jeg trodde ikke at jeg skulle klare det, men jeg hadde lyst til å prøve. Dessuten hadde jeg mistet gløden for det opprinnelige prosjektet etter seks uker med nitten dater, som egentlig ikke gjorde noe annet enn at jeg mistet troen på kjærligheten, ikke minst datingkonseptet i seg selv.»

Namra visste ikke helt hva hun skulle skrive i begynnelsen. Samina, denne sterke, norsk-pakistanske jenta som ikke var stereotypisk men som brøt regler og som forsøkte å finne seg selv ble utgangspunktet.

«På et tidspunkt gikk det opp for meg at jeg hadde muligheten til å bruke stemmen min til noe viktig, det ble avgjørende for hvilken retning «I morgen vi ler» tok.»

Temaet har truffet godt. Historien fenger. Namra har skrevet kronikk på NRK Ytring, blitt intervjuet av nesten alt som kan krype og gå av journalister rundt omkring, inkludert God Morgen Norge, Dagsavisen, Dagbladet, NRK radio…

« Jeg håper selvsagt at folk liker boka, og at de kan kjenne seg litt igjen, uavhengig av bakgrunn, eller at de i det minste blir fenga av historien. Drømmen er jo at den når folk flest, unge som gamle, både kvinner og menn, med eller uten flerkulturell bakgrunn, men det er kanskje i overkant ambisiøst? Akkurat nå har jeg jo litt angst, siden det er første gang jeg gjør dette, så egentlig er det vel sånn at om en person liker boka, lever jeg lenge på det også!»

Én kommentar til «Opprøreren»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *