Overnaturlig vesen på tre bokstaver

Merethe Vaage foto Anders Vaage
Foto: Anders Vaage

Bok: Klanen
Forfatter: Merethe Vaage
Forlag: Publica
År: 2015
Første setning: Det var en uvanlig stille kveld

Åpent landskap. Det motsatte av öppna landskap. Første gang vi knatret på tastaturer ved siden av hverandre dekket håret hennes det meste av ansiktet. Hun gikk presis kl. 16. Hvisket et hadet. Så gikk det noen dager. Hun myknet opp i kantene. Smilte mer. Tok initiativ til samtale. Helt til en dag. Jeg tror det var en onsdag. Hun hadde satt opp håret i hestehale. Og da så jeg det. Shit. Hun. Har. Alveører. Jeg lot være å kommentere det. Bare spurte om hun hadde sett Ringenes herre.

Det er noe lidenskapelig, noe brennende og intenst, noe som nesten tar pusten fra deg, over ekte fantasyfans.

«Jeg har vært nesten sykelig opptatt av alver siden jeg ble introdusert for Tolkiens verden som 15-åring,» sier Merethe. «Det var nok da min interesse for middelalder, eldre historie og fantasy begynte å boble ut ørene. Jeg kan ikke forklare det på mange andre måter enn at det bare snakker til meg. Det er noe med omgivelsene, bildene jeg ser bak lukkede øyne, luktene, musikken. Rangeringen mellom Konge, adel og fattige. Våpenbruken, hverdagen, klærne, sykdommene, politikken og de mørke hemmelighetene som hører med i alle tidsepoker. Det blir nesten poetisk.»

Ill: Merethe Vaage
Ill: Merethe Vaage

Jenta på pulten ved siden av liknet ikke fryktelig mye på en alv – bortsett fra ørene, da. En svartalv for eksempel, som Merethes hovedperson Kaethyl er, har et kritthvitt ansikt med tatoveringer. Øynene er svarte. Håret er svart. Klærne er svarte.

«Dette er en rase som aldri viser seg i solen,» sier Merethe, «så de er så bleke at en kan bli blendet av synet. Det finnes svartalver uten tatoveringer, de er budbringere som ikke vil bli gjenkjent som alver. Ellers er alle svartalver forferdelig nervøse og paranoide, så en usikker, svarthåret bleking med spisse ører er høyst sannsynlig en svartalv.»

I «Klanen,» en tittel som litt ufrivillig får meg til å tenke på VIF, møter vi søsknene Kaethyl og Lûnie. Klanen deres, landsbyen der de har vokst opp og føler seg trygge, blir angrepet av menneskene. Bare Kaethyl og Lûnie overlever. De flykter til Hilathyien. Lûnie faller for klanlederens sjarm, men Kaethyl er oppsatt på å hevne sin familie og sin klan, mot sin nye klanleders ønske. Hvordan gjør han det? Ved hjelp av en kvinne og en demon, så klart.

«Klanen» er en av de få, rene fantasybøkene på norsk. Temaet er mørkt. Det er lite synging og dansing, som vi ofte forbinder med alver.

«Jeg synes det er gøy å skrive om mørke og alvorlige temaer,» sier Merethe. «Det trenger ikke å være en grunn til det. Det bare blir slik underveis. Boka lever sitt eget liv, og karakterene skriver sin egen historie. Det er nesten som om jeg sitter og ser på en film mens jeg skriver. Jeg vet ikke hva som skjer videre.»

«Jeg har alltid hatt en makaber interesse for groteske ting og temaer,» fortsetter hun, « kanskje det er det som sniker seg frem?»

Kanskje denne interessen, denne gleden, denne noe uvanlige fantasyverdenen var det som gjorde at Merethe til slutt lykkes med å få utgitt boken.

«Jeg begynte med å sende inn til ett og ett forlag,» sier hun. «Jeg laget en liste med forlag som har gitt ut fantasy tidligere. Men jeg unngikk de skumle, store forlagene. Jeg fikk noen avslag før jeg fikk kontrakt med Publica.»

Publica er et lite forlag. De tar inn 40 av ca. 400 manus hvert år, og de satser på debutanter. Men de har en spesiell måte å gjøre det på, som kanskje ikke faller i like god jord hos alle.

Omslag Klanen«For å kompensere for risikoen ved å gi ut debutanter, ønsker forlaget at forfatteren hjelper til med å forhåndsselge et antall eksemplarer først,» sier Merethe. «Tallet kan variere, jeg fikk 125 og solgte 144. Boka blir i mitt tilfelle trykket i 500 eksemplarer, så vurderes det om en skal trykke den opp igjen senere. Jeg personlig synes dette er en helt «fair» måte å gjøre det på. Det gir meg som forfatter en sjanse til å få boka på trykk. Kanskje min eneste sjanse?»

«Jeg var aldri i tvil,» fortsetter hun. «Jeg satte umiddelbart i gang en egen markedsføringskampanje gjennom Facebook, blogg, andre sosiale medier, venner og familie. Veldig mange var positive og oppmuntrende og hjalp til med å dele linkene mine, samt sette seg på bestillingslisten. Det er en grei begynnelse å starte slik, synes jeg. Men å fortsette å gjøre dette med fremtidige bøker? Jeg håper jeg kan unngå det, men jeg tar de mulighetene jeg får. Det sagt, jeg er veldig fornøyd med kontakten og dialogene underveis med Publica og redaktøren min. Det er et ryddig forlag, som følger deg opp hele veien. Du får raskt svar på spørsmål, og blir tatt vare på, rett og slett.»

Kanskje ser vi noen av Merethes nye prosjekter i bokform igjen snart. Enten «Den forviste alveprinsen,» «Magiplaneten Pellapella» eller «Fanget i fortiden.»

2 kommentarer til «Overnaturlig vesen på tre bokstaver»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *