Ren fortellerglede

Lise Grimnes - foto Kari Løvaas
Foto: Kari Løvaas

Bok: Kaoshjerte
Forfatter: Lise Forfang Grimnes
Forlag: Aschehoug
År: 2014
Første setning: Jeg våkner av en lyd og slår øynene opp.

Ett sted har fantasien fri flyt i dag. Ett sted er fortellergleden stor, tilhørerne er ikke bare tilhørere, men deltakere i historien. De sitter rundt deg i en sirkel, øynene glitrer. De hører med hele kroppen, noen skjelver når det er spennende, noen gjemmer ansiktet i hendene, alle ler når det er morsomt, noen gråter når det er trist. Alle har de idéer til hvordan historien skal utvikle seg videre. En dag var vi i verdensrommet, vi hadde reist langt og lenger enn langt, til planeten Gran Canaria på leting etter stjernestøv. Og på planeten Gran Canaria er det selvfølgelig uhyrer som likner på troll. «Pass deg, nå kommer rompehyret!» ropte en gutt på tre, han reiste seg og pekte, frykten og gleden over å se et romuhyre var tydelig å lese i øynene hans. Hvis du ikke har jobbet i barnehage, bør du prøve.

Lise er historieforteller til daglig, og har vært det i ti år.

«Først jobbet jeg i det små med en jobb i ny og ne, men etter hvert ble det fulltids frilansjobbing med forestillinger i Den Kulturelle Skolesekken, kurs og liknende. Noe av det første jeg gjorde var å stupdykke ned i norsk sagn og særlig naturmytiske sagn som handler om alt som beveger seg i skyggene i en norsk granskog.»

«Vi tok tilbake eventyrene,» fortsetter hun. «Da de ble nedskrevet på 1800-tallet ble de en litterær kulturskatt. Jeg var og er opptatt av de gamle sagnene som en del av den tradisjonelle, muntlige kulturarven. Nå er vi flere som har tatt opp tradisjonen og spinner historiene videre, og det er kult at vi er flere.»

Det var også omtrent ti år siden at Lise fikk idéen til det som skulle bli «Kaoshjerte.» Hun så rom for en renessanse for huldra, nøkken og trollene, rom for å gjenintrodusere visdommen fra eventyrene og det levde livet i fortellingene.

«Det er ikke tilfeldig at vi er flere som tar tak i det samtidig,» sier Lise. «Norsk folketro er en godteributikk for fantasyforfattere. Jeg tror vi trengte den store, internasjonale trenden med bøker fulle av vesener fra folketroen i forkant – vampyrene, englene og zombiene brøytet kanskje vei for at det samme var mulig her hjemme?»

Det er noe ganske annet å skrive en helt egen fortelling.

«En åpenbar forskjell er at når man forteller gamle sagn, så har man allerede fortellingen der. Man slipper å finne på. Å skrive en roman fordrer å finne opp alt selv, selv om jeg jukser litt der fordi jeg henter så konkret inspirasjon fra to sagn fra henholdsvis Gjerdrum og Nannestad. Ellers er den store forskjellen også konteksten. Når man forteller muntlig foran et publikum er opplevelsen umiddelbar og fortellingen blir i enda større grad skapt i samvær med publikum. Som forfatter går du glipp av den umiddelbare responsen. Men så lever fortellingen også lenger.»

Omslag - KaoshjerteLises fortelling handler om 16-årige Minja, som våkner en morgen uten å huske noe. Når hun begynner å nøste oppdager hun en forsvunnet bestevenn, mytiske vesener og hvorfor hun aldri har fått lov til å besøke sin mormor.

«Fortellingen handler mye om hvem man føler tilknytning til, og hvordan man slår røtter,» sier Lise. «Det handler om tillit og vennskap. Det handler om at relasjoner som er kleine og klumsete likevel kan være fine. At noen kan være glad i deg selv om du har vrangsiden ut. Annerledeshet. Det handler om å tørre å gå litt utafor komfortsonen. Det handler om fordommer og kontraster, f.eks. mellom by og land. Og så handler det om tre generasjoner med jenter/kvinner.»

En av bokas største styrker er karakterene. De er troverdige og fascinerende.

«Jeg er sykt opptatt av karakterene mine,» smiler Lise. «Det er umulig å finne en favoritt. Jeg liker Minja selvsagt. Hun er herlig vrang og fin på samme tid. Jeg må innrømme at jeg også har kjempet for Evens eksistens i boka – han var viktig for meg. Og så liker jeg mange av bikarakterene. Skugge-Per er kul. Kappi. Og Josef er jo en sånn kompis jeg selv ønsket meg da jeg var 16 år. Han er jo toppen av kransekaka.»

Lise har vært bokblogger siden januar 2009. Å la dem lese «Kaoshjerte» var en underlig opplevelse.

«Det var skummelt!» sier hun. «Jeg var helt kvalm i begynnelsen fordi jeg visste mange bokbloggere leste, at de skulle skrive, og at alle er ekstremt opptatt av å skrive oppriktig og sannferdig. For selv om det er få bokbloggere jeg kjenner personlig, kjenner vi jo hverandres blogger. Bokbloggere er opptatt av integritet, så jeg forventet en streng tone, ja jeg ble fortalt, både muntlig og i mailer at de ville lese, men det var ingen kjære mor i anmeldelser og omtaler. Så må jeg si at det har vært mange gode lesninger gjort av bokbloggere, og det har vært utrolig mye fint skrevet. Jeg har generelt fått så mange bra tilbakemeldinger at det er til å grine av. Både av bokbloggere, anmeldere, bibliotekarer og ungdom. Det er så stas når man har jobba med noe i årevis.»

Tida etter lanseringen har vært en berg- og dalbane. Det er ikke nødvendigvis en fordel å ha vært bokblogger.

«Det med synlighet er vanskelig,» sier Lise. «Man vil på en måte være synlig, selge bøker og markedsføre boka si. Men så er man så alene som forfatter, og det er ganske sårbart og vanskelig. Å skrive bok er mye morsommere enn å gi ut bok, egentlig. Sånn rent bortsett fra alle de fine tilbakemeldingene man får. Jeg vet ikke om folk forstår hvor mye det betyr.»

Så gjenstår det å se om Lise vil gå igjennom påkjennelsene en ny utgivelse krever.

«Jeg har spurt Minja,» smiler Lise, «og hun har noen saker hun ikke har fått fiksa ordentlig, så hun har noen planer på gang. Vi får se…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *