Ren underholdning?

Marianne Macdonald - foto Schibsted forlag
Foto: Schibsted forlag

Bok: Doktorens døtre 1- I glede og sorg
Forfatter: Marianne MacDonald
Forlag: Bladkompaniet
År: 2015
Første setning: Hestens hover klapret høylytt mot brostenene på Carl Johan.

Sagaen om Isfolket. Den første serien jeg hørte om, den første serien jeg leste noen bøker i, på insisterende anbefaling av min venninne. Hun hadde alle 47, sirlig oppstilt i bokhylla sammen med en teddybjørn, noen noter for klarinett og Absolute Music 18 på panfløyte. Jeg følte meg litt skyldig fordi jeg ikke ble like fascinert som henne. Derfor bestemte jeg meg for å gi serier en ny sjanse når «Doktorens døtre» dumpet ned i postkassa. En ny sjanse til å finne ut hva som trollbinder leserne. For de er mange.

«Siden jeg er veldig interessert i historie, og spesielt sosialhistorie, er serieromaner en veldig fine genre å skrive i,» sier Marianne. «De aller fleste serieromaner er jo historiske, så jeg får rikelig anledning til å boltre meg med å inkorporere en masse detaljer om hverdagslivet i Norge før i tiden. Jeg har inntrykk av at de fleste leserne også er historieinteresserte, og at de hverdagslige detaljene får historien til å bli levende for leseren. Jeg håper i alle fall det!»

Doktorens døtre begynner i juni 1853. En varm sommer.

«Det er en veldig fascinerende periode i Oslos historie,» sier Marianne. «Det var en periode med hektisk byggeaktivitet – Slottet og Universitetsbygningene var nettopp ferdigbygd, og Stortinget og Trefoldighetskirken var like om hjørnet. Det var en helt eksplosiv befolkningsutvikling i perioden, og Oslo gikk fra å være en nokså søvnig småby med bare cirka 10.000 innbyggere i 1814, til å ha omtrent 200.000 rundt 1900. Industrien vokste frem, vi fikk for aller første gang klasseskillet mellom østkanten og vestkanten, og det var en politisk urolig tid – deler av Karl Marx’ Kommunistiske manifest hadde blitt oversatt av Marcus Thrane i 1849, og ute i Europa hadde vi revolusjonene i 1848. Oslo er i ferd med å ta steget over til å bli en europeisk storby, og det er også på denne tiden at vi får de første begynnende forsøk på en norsk kvinnebevegelse – eksempelvis kom Amtmandens døtre ut i 1854. Å kunne ha en ung, kvinnelig hovedperson i denne byen, på denne tiden, er ren og skjær moro!»

Hovedpersonen heter Amalie Hartmann. Hun er ikke så veldig forskjellig fra unge kvinner i dag. Hun har en umulig drøm om å bli lege som sin far, og da Oslos største koleraepidemi noensinne bryter ut forandrer hennes verden seg brått. Plottet for denne boken flyter fint, men hvordan holder en forfatter orden på de neste bøkene som skal komme på løpende bånd?

«I 2011 vant jeg Schibsteds skrivekonkurranse for serieromaner,» sier Marianne. «Jeg sendte inn den første romanen, samt et synopsis for seriens utvikling. Schibsted likte det de så, og dermed var jeg heldig nok til å få en kontrakt for utgivelse, samt veldig god redaktørhjelp. Flere flinke redaktører har hjulpet meg underveis i prosessen.»

Omslag - Doktorens døtre 1«I løpet av de fire årene som har vært siden 2011, har jeg skrevet ferdig seks bøker,» fortsetter hun. «Jeg holder på med bok nummer syv nå. Når det gjelder planlegging, så vet jeg hvor serien skal, og hovedpersonenes skjebner er i stor grad allerede avgjort! Men selv om jeg har en plan for serien som sådan, så setter jeg meg ned med den flinke redaktøren min omtrent en gang i året og går gjennom detaljene og planen for de kommende bøkene – cirka fem-seks bøker om gangen. Så skriver jeg detaljert synopsis for den neste boken i serien, sender det til redaktøren, og får hennes kommentarer – hun sjekker at det jeg har planlagt for boken henger på greip i forhold til de lange linjene. Planleggingen er tidkrevende og detaljert, men den hindrer at jeg «skriver meg vill». Når redaktørene har gitt meg kommentarene til synopsis, skriver jeg, og når førsteutkastet er ferdig, sender jeg det til henne. Hun har som oftest noen kommentarer, som jeg forholder meg til når jeg redigerer og endrer på førsteutkastet. Ofte holder jeg på med flere romaner samtidig, på ulike stadier av skrivningen.»

Doktorens døtre blir utgitt på Bladkompaniet. Det stadig voksende Vigmostad & Bjørke har valgt å vekke navnet til live etter at de kjøpte Schibsted forlag.

«Våre nye eiere er meget interessert i underholdningslitteratur, og kjenner godt til Bladkompaniets historie, og dermed ble navnet tatt i bruk igjen,» sier Kristine Aarstrand i Bladkompaniet. «Og det er vi veldig fornøyd med – Bladkompaniet feiret faktisk sin 100-årsdag i september!»

«Vi fortsetter med underholdningslitteratur, som er det vi virkelig brenner for i Bladkompaniet – både norske romanserier og annet/oversatt litteratur,» fortsetter Kristine. Vi skal utgi både nye serier av debutanter, og også nye og pågående serier av mer erfarne forfattere. Slik holder genren seg levende og spennende og appellerer de et stort, lesende publikum.»

Og hvor mange bøker Marianne skal skrive om doktorens døtre er uvisst. Men serien ser ut til å fenge publikum.

«Jeg tror det har noe å gjøre med at genren først og fremst er skrevet for å underholde, på samme måte som krim,» sier Marianne, «men noen ganger har man kanskje mer lyst til å lese om spennende hendelser i fortiden enn mord?»

Og Kristine? Kommer Detektiv-magasinet tilbake?
«Vi har ingen planer om det på det nåværende tidspunkt,» smiler hun.

Én kommentar til «Ren underholdning?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *