Resten, Partner, står skrivd i stjernene

Per Schreiner foto Sonja Evang
Foto: Sonja Evang

Bok: Min fars fem bad
Forfatter: Per Schreiner
Forlag: Tiden
År: 2015
Første setning: Jeg har to badekåper, hvorav dette er den ene.

«Hvis jeg skal håpe på noe, er det at fortellingene henger sammen. Og at de sammen lager et større bilde. Det hadde vært fint.»

Sier Per.

Jeg begynte på slutten. Øverst på side 132, for å være helt presis. Midt i novellen som heter «De første dagene.» Det var en setning som lokket. Jeg så den helt tilfeldig, jeg skulle egentlig bare sette boka i hylla med de andre som står på vent.

Om natten dro jeg ut for å se på dem som løp.

Jeg bladde til begynnelsen av novellen. Glemte at jeg egentlig skulle sortere klesvasken. Klappet katten fraværende.

Litt sent på ettermiddagen, dagen etter at jeg døde, følte jeg en uklar smerte i mellomgulvet.

«De første dagene» handler om hva som skjer etter døden, en type skjærsild, en midlertidig tilstand. Den er svaret mange tror de ønsker seg, svaret de likevel ikke får.

«Jeg er glad for at du trekker frem «De første dagene,» sier Per. «Noen har reagert på at den stikker seg ut, men jeg mener at den hører hjemme i samlingen. Selv om den, helt bokstavelig, befinner seg i ytterkanten av bokens univers.»

Han foretrekker novellen i den andre fysiske ytterkanten hvis han må velge. Den som samlingen begynner med. «Gode vaner.»

«Mest av alt fordi jeg liker setningen den begynner med,» sier han.

Jeg har to badekåper, hvorav dette er den ene. 

«Det er også historien jeg har skrevet om flest ganger, og som tok lengst tid å få ferdig.»

Pers noveller har blitt anmeldt av kritikere med lange ord, mange komma, kronglete utdannelse og alvorlige miner. Stort sett har de likt hva de har lest. De har nok smilt litt, til og med, for de har sammenliknet stilen hans med Axel Jensens «Epp.»

«Epp» og Axel Jensen har ikke vært en direkte inspirasjon, men jeg liker veldig godt å bli sammenlignet med ham,» sier Per. Et av mine favorittsitater er fra «Lul.»

Resten, Partner, står skrivd i stjernene.

«Det blir ikke mye bedre enn det.»

«Jeg er usikker på om jeg er inspirert av andre forfattere,» fortsetter han. «Men jeg ser opp til folk som Borges, Beckett og kanskje mest av alt Emmanuel Bove. I det siste har jeg lest Lydia Davis med stor glede. Jeg er glad for at jeg ikke leste henne før jeg gjorde «Min fars fem bad» ferdig. Stilen hennes ville smittet over og jeg ville antakelig rota det til.»

Det er ikke mye rot i Pers noveller. Det er rutine, struktur og støvtørking annenhver dag. Men det er også en lengsel som setter seg i magen og blir der. Lenge. Selv når det har gått flere dager, ja uker, siden jeg har lest samlingen.

Omslag Min fars fem bad«Jeg har ikke hatt som utgangspunkt å behandle spesielle temaer,» sier Per. «Men jeg ser at det er ting som går igjen. Hukommelse, eller mangel på det. Mennesker som føler at de er nødt til å forestille seg for å komme seg gjennom dagen. Foreldre og barn som uunngåelig beveger seg bort fra hverandre. Mennesker som når som helst kan gå i oppløsning, men aldri gjør det. Kanskje er det tydeligst i bokens første fortelling, «Gode vaner.» Her møter vi et menneske som ikke engang greier å være ulykkelig uten å planlegge det nøye.»

De 14 novellene har blitt til over lang tid. Minst ti år. Det er lenge. Bare tenk på mobiltelefonen du hadde i 2005.

«Antagelig har jeg skrevet korte historier lenge,» sier Per. «Mange av de tidligste har jeg sikkert fortrengt, det har vært historier som har vært for svake og som jeg har kastet.»

Per skrev manus til spillefilmen «Den brysomme mannen.» Han har også skrevet manus til kortfilmer og hørespill. Kameraets nakne blikk smitter over på ordene hans.

«Bakgrunnen som manusforfatter/dramatiker er nyttig,» sier Per, «mest fordi jeg er vant til å jobbe mye, og jeg er blitt vant til å skrive om. Etterhvert har jeg fått et usentimentalt forhold til egen skriving. Jeg liker å kutte og det koster meg ingenting å kaste ting jeg oppdager at jeg ikke liker. Skillet mellom filmmanus/dramatikk og rene skjønnlitterære tekster har aldri vært helt tydelig for meg.»

«Den store og avgjørende forskjellen fra film til skjønnlitteratur er språket. En skjønnlitterær tekst må være presis. Du slipper ikke unna din egen stil, noe som noen ganger er ganske pinefullt. Og jeg famler en del. Jeg blir aldri helt sikker på om det jeg skriver er godt eller dårlig.»

«Jeg tror jeg har forandret meg de siste ti årene. Jeg tror jeg skriver med en større selvfølgelighet nå, mer rett frem. Kanskje med lavere skuldre, noe jeg tror er bra.»

I bunn og grunn handler skriving om å ta sats. Om å tørre å stå der med ordene, holde dem frem foran andre. Som mannen i «De første dagene.»

Når det lysner, skal jeg løpe. Jeg kommer til å se tåpelig ut, men det er ikke noe annet å gjøre. 

Én kommentar til «Resten, Partner, står skrivd i stjernene»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *