Så godt som bare stjerner

Ingebjørg Berg Holm - foto Schibsted forlag
Foto: Schibsted forlag

Bok: Stjerner over, mørke under
Forfatter: Ingebjørg Berg Holm
Forlag: Schibsted
År: 2015
Første setning: Solstrålene fikk vannskorpa til å glitre, men slapp ikke ned i tjernets grumsete mørke.

Han heter Thomas Tinnvik og er en lærd mann. Han er rimelig ung, hans far ønsket for ham at han skulle bli dommer. Thomas har studert jus. Det er 1875, det året vi begynner å måle verden i meter, det året vi gir opp speciedalerne til fordel for kroner og øre. Ibsen, Bjørnson og Lie er samtidige med Thomas. Det er tre år til Kielland debuterer med «Paa hjemveien.» Det er 1.813.424 innbyggere i Norge, og det øker stadig. Det er en forandringens tid, i industrien og i landbruket. Thomas velger å bli lensmann på Hurumlandet, og håper han slipper å se så mye blod. Vår konge er svensk og heter Oscar II, men Thomas tenker neppe så mye på ham når han studerer liket av Lars Holte. Lars Holte skulle ikke ligget der i skogen på Hurumlandet, for han dro til Canada for ti år siden. Lars Holte er den bortkomne sønn som aldri rakk helt hjem.

«Det som inspirerte meg mest da jeg satte meg litt inn i hamskifteperioden, var likhetstrekkene til vår egen tid,» sier Ingebjørg. «Dette var en periode som var preget av voldsom teknologisk utvikling som hadde en enorm påvirkning på samfunnet, det var store kulturelle motsetninger og samfunnet ble tøyd mellom gammelt og nytt, sekulært og religiøst.»

Hun valgte Hurumlandet fordi det er et område som fanger essensen av hamskifteperioden.

«Her var det bondeland hvor folk levde som de hadde gjort i evigheter,» sier Ingebjørg, «og de reiste sjelden lenger enn til de nærmeste gårdene. Men her er også ladestedet Holmsbu, med besøkende fra Nederland og andre eksotiske steder, og sjømenn som har sett verden! Utadvendt og innadvendt, moderne og urgammelt samtidig.»

«Det historiske bakteppet, som er både likt og annerledes fra vår situasjon, tiltalte meg,» forsetter hun. Jeg ville bruke det historiske til å skrive moderne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror ikke jeg kunne skrevet overbevisende om aktuelle problemstillinger satt i vår samtid. Men ved å speile dem i en annen setting, håper jeg å kunne nærme meg noe almenmenneskelig og almengyldig.»

«Stjerner over, mørke under» er en ingen krimroman. Det er mer en historie om et mord.

Den er kronologisk oppbygget, med elegant bruk av frampek, gjennom flere personers synsvinkler. Lensmann Thomas Tinnvik skriver i brevs form, til sin bror. Vi blir kjent med ham, hans bror Tobias, og også offerets bror, Ole, og Ragnhild, kona til Lars. Ole har vært sjømann, og kom tilbake for å drive gården.

Omslag - Stjerner over, mørke underDet var mye som gikk godt etter Oles hjemkomst. Ragnhilds svigerfar hadde vært en vanskelig mann, egenrådig og bedrevitende og skeptisk til alt som var nytt. Men Ole kom med virketrang og nye planer. Han leste godt også nå, holdt blader og korresponderte med venner om moderne gårdsdrift. Ragnhild var ennå nokså ung på den tiden, med ungdommens naturlige fryd over alt som er nytt. Hun gledet seg over de illustrerte bladene i stuen og den fabelaktige parafinlampen. Men jeg forstod at Ole også hadde sluppet lyset inn på gården i overført betydning: Hans tilnærming til gårdsdriften var fremtidsrettet og optimistisk. Han trodde på gode tider for den som var villig til å satse. Og selv hadde han både penger på kistebunnen og mot til å ta dem opp derfra (s 57.)

Ole tok sin nye tro med seg fra de mange havnene han hadde besøkt – han er kveker. Nå var de fleste som jobbet på gården også kvekere. Kvekere går ikke i gudstjenester, og de verken døper eller konfirmerer sine barn. Det var uhørt. Kvekere over hele Europa ble arrestert. Mange flyktet til Amerika.

Jeg har alltid respektert dissenteres rettigheter. Men der jeg lå og forsøkte å bearbeide dagens inntrykk, slo det meg at jeg kanskje har forsømt meg ved ikke å vie disse utbryterne mer oppmerksomhet. Hva visste jeg egentlig om kvekerne? De er kjent for å nekte militærtjeneste. De velger selv hvilke lover de ønsker å følge. De anerkjenner ingen verdslige autoriteter. Er ikke det grobunn for farlige, samfunnsnedbrytende holdninger (s. 40)? 

Høres kjent ut? Ole er for meg symbolet på hamskifteperioden – et hamskifte på flere plan, både religiøst og i landbruket. Lars er utvandreren, som så mange andre på den tiden. Ragnhild er historien, overtroen, grunnmuren, uten henne stanser alt. Gjennom dem møter den unge lensmann Thomas en ukjent verden – han blir vitne til overtro, annerledeshet, farskjærlighet, skyld, bot og tilgivelse – og han møter også sin egen ensomhet i døra.

«Jeg har blitt veldig glad i lensmannen min,» smiler Ingebjørg. «Han vokste fram i meg, nesten som av egen vilje, med sitt eget språk. Temamessig har det vært viktig å bruke et empatisk blikk på mangesidige mennesker. Å skildre hvor tynn den kan være, den hinna som skiller mellom rett og galt, frelse og undergang, godt og ondt. Og så ville jeg si noe om mannfolk som elsker.»

Når boken nå lanseres synes Ingebjørg det både er fantasisk og fryktelig at folk kan lese hva hun har skrevet. Hun vil at «Stjerner over, mørke under» skal bevege, uten å være sentimental.

«Og så vil jeg gjerne gi en opplevelse av at ingen ting er helt enkelt, heller ikke skyld,» avslutter hun.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *