Stø kurs mot undergangen

Gjermund Gisvold - foto Geir Mogen
Foto: Geir Mogen

Bok: Gjøkungen
Forfatter: Gjermund Gisvold
Forlag: Tiden
År: 2015
Første setning: To svette misjonærdamer står utenfor døra mi en septemberdag.

Kjenner du en gjøkunge? De er som branner, gjøkunger. Det begynner med et stearinlys ved en gardin, du ser at det kommer til å gå galt, du bare venter på når. Du kan ikke gjøre noe, bare se på at  lyset brenner sakte ned, at eieren av lyset og gardinen ikke følger med, at det snart begynner å ryke så smått fra gardinen. Det blir varmere og varmere, nettet snører seg inn, når omgivelsene når riktig temperatur brenner alt og alle. Overtenning. Det skjer ved 600-800 grader. Det tar bare fem minutter fra første flamme til full overtenning. Når du vet dette, når du observerer dette, vet du at brannvesenet aldri kommer tidsnok. Når du kjenner en gjøkunge, er det du som er brannvesenet, og alle menneskene rundt deg har enten brannsår eller alvorlig røykforgiftning. Eller verre.

Anton Dalgård er en gjøkunge. Leseren er brannvesenet.

«Det er en understrøm i alt jeg skriver,» sier Gjermund, «en understrøm som handler om det dysfunksjonelle, en dragning på skakkjørte mennesker og følelser. Jeg liker folk som har et dårlig utgangspunkt, for så å trykke på knappene deres, og se om de klarer å hente seg inn igjen. Hvis det kan kalles tematikk, så handler det om ensomhet, behovet for kontakt og sammenheng, uten å få det til, stå på utsiden og se inn.»

Luft og brennbar gass i riktig blandingsforhold. Det blir det brann av. Anton og hans naboer i blokka på det ukjente stedet. Samspillet mellom dem. Mennesker som vil godt får det ikke alltid til. Det er fristende å leke med ilden. Men Anton er CO-gass. Han har en giftig fortid. Og han dreper forhold rundt seg.

«Anton var både den figuren som ga meg størst utfordringer, men også mest tilfredsstillelse å skrive,» sier Gjermund. «Det er noe besnærende ved å prøve å la en slik karakter uttrykke seg og romstere med omgivelsene, samtidig som jeg prøvde å holde tilbake alle bevisste betraktninger. Jeg ville vise hvem han var, hva slags tankegods han hadde uten å vise tankene hans, men heller fokusere på blikket hans, og alt han ikke sa, og ikke tenkte.»

Det er rom for underfundige observasjoner og latter i denne historien uten håp. Å le har en smertestillende effekt.

«Humoren tror jeg kanskje er et uttrykk for mitt eget skeive blikk på tilværelsen,» sier Gjermund, «det er sannsynligvis ikke et verktøy brukt bestemt for denne historien, men en del av forfatterstemmen min. Hvis jeg skal skape historier uten humor, må jeg virkelig anstrenge meg. Jeg får det til, men det er ikke lett, som regel er det for mange absurde betraktninger som melder seg.»

Idéen til «Gjøkungen» fikk Gjermund på forfatterstudiet i Tromsø. Han skrev et utkast til skolens antologi. Tiden leste utkastet, og tok kontakt.

Omslag - Gjøkungen«Forfatterstudiene er i mine øyne like viktige som alle andre studier innenfor ulike kunstuttrykk,» sier Gjermund, «de gir kommende utøvere muligheten til å utvikle og utdanne seg innenfor stabile rammer, før de til slutt kastes ut i en verden hvor de skal prøve å uttrykke seg på en måte som både er kunstnerisk relevant, samtidig som man skal prøve å finne en måte å leve av det. På denne måten bidrar de til norsk litteratur på samme måte som for eksempel en skuespillerutdanning bidrar til norsk teater, de skaper utøvere som er forberedet på hva som venter og forventes. Men til syvende og sist er det forfatterne selv som må bidra, som må forsette å gå den veien de begynte på i studiet.»

«Overgangen fra Tromsø til Tiden var umerkelig glidende,» fortsetter Gjermund, «jeg gikk fra en tilstand som bestod av å prøve å skrive noe som ligger på høyde med det beste jeg får til, for så å få tilbakemeldinger på det, og dermed bearbeide teksten til noe som er bedre enn det beste jeg fikk til forrige gang, til en ny tilstand som består av akkurat det samme. Begge steder blir du møtt, og stoffet behandlet, av folk som tar deg seriøst, som investerer tid og energi i deg, som ønsker at du skal få oppfylt ditt, og tekstens, potensiale. Den største forskjellen er at forlaget også investerer økonomisk.»

Gjermund bruke lang tid på å forberede seg mentalt på debuten, spesielt med tanke på å frigjøre seg fra kritikker, eller mangelen på sådanne. «Gjøkungen» har stort sett truffet blink.

«Fokuset mitt har vært, og er fortsatt, hva jeg selv synes om «Gjøkungen,» slik at jeg ikke faller for fristelsen å la andre definere verdien av det jeg gjør,» sier Gjermund. «Når noen slakter det jeg gjør,er det okei. Og så er det fint når noen liker det. Men det forandrer ikke hva jeg selv synes, som er at «Gjøkungen» er en historie jeg mener er verdt å fortelle, og lese. I tillegg tror jeg at det er viktig for meg å tenke på den måten for å kunne fortsette å uttrykke meg, slik at jeg verken blir desillusjonert når noen ikke liker det eller blir handlingslammet av frykt for å ikke levere noe som blir like bra når noen liker det.»

«Gjennom arbeidet med «Gjøkungen» har jeg først og fremst lært hvordan jeg må arbeide for å få jobben gjort, at skriving ikke er, for meg, en behagelig prosess. I hvertfall ikke hvis jeg skal skrive om noen som er verdt å fortelle. Og det er det jeg vil. Fortelle.»

2 kommentarer til «Stø kurs mot undergangen»

  1. Artig bok, om det kan sies slik. Fikk en god del sympati for Anton. Virker som han ble tvunget til å gjøre de tingene han gjorde. Humoren til Gjermund er i en klasse for seg selv 🙂
    Lykke til videre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *