Takk for det gamle!

Tor Åge Bringsværd
Foto: Roger Pihl

Som en nyttårsgave til alle dere som leser og lar dere begeistre over debutantene jeg skriver om vil jeg gjerne dele noen ord fra en meget erfaren og fremdeles nyskapende stemme i norsk litteratur: Tor Åge Bringsværd.

16. – 18. januar skal han til en litteraturfestival i Myanmar, hvor han skal ha opplesninger for barn, kanskje en workshop for lokale forfattere, samt at han skal holde dette foredraget for voksne tilhørere.

Teksten er gjengitt med forfatterens tillatelse.

God lesning og godt nytt år!

 

Foredrag på Nobel-Myanmar Literary Festival 2016. 

Som barn bodde jeg i andre etasje i et gammelt trehus uten bad og vannklosett, uten kjøleskap, vaskemaskin og tv, men med toseters bøttedo og hyggelige besteforeldre i første etasje.

«Har du spist frokost?» sa min mormor som regel, når jeg som ganske liten kom rutsjende ned den bratte trappen. Og hvis jeg nikket, satte vi oss straks tett inntil den store, runde koksovnen – for i min barndom var det som regel vinter og mye kaldere enn nå – og så gikk vi rett inn i Hundremeterskogen, den vidunderlige eventyrverden vi finner i bøkene om Ole Brumm. Min mormor var en dårlig oppleser. Av og til falt hun i søvn midt i en setning.  Men det som gjorde henne virkelig spennende, var at på samme måte som i Ludo (hun var en… skal vi si: «kreativ» Ludospiller) så var hun heller ikke her så nøye med om hun tok noen snarveier eller omveier. Hun la til og trakk fra etter behag. Blant annet var både hun og jeg med i historiene. Jeg husker for eksempel at vi begge satt fast hos Petter Sprett og… jøss, sånt slit vi hadde med å bygge Tussis hus! Hadde det ikke vært for at vi fikk hjelp av min egen bamse, som het Brumle og var oppkalt etter en liten tegneseriebjørn i et ukeblad så ville vi antagelig aldri klart å bygge noe som helst og Tussi ville stått i snø til ørene den dag i dag og frosset seg aldeles ihjel. Så her var det dramatikk. Og min mormor var ikke den som la fingrene imellom.

For meg var de to Ole Brummbøkene noen av de fineste leser/lytteropplevelser jeg hadde  som barn. Og Brumm, det var mormor og jeg og Brumle, som medaktører i spennende, men likevel underlig trygge eventyr… så for meg vil nok klokken alltid  være litt før elleve, og tenker jeg på Brumm så vil jeg også alltid tenke på min egen barndom og jeg vil alltid høre min mormors milde bjørnestemme si: «Sitt ned, har du spist frokost?»

Ellers må jeg jo si at jeg som voksen av og til har tenkt på at denne måten å «leve» en bok på, dvs. liksom være med i handlingen, kanskje har bidratt mer enn noe annet til at jeg ble forfatter. Jeg vennet meg til at ingenting egentlig slutter, men at alt kan fortelles videre eller på en annen måte – og dessuten: Hva gikk foran, hva hendte før fortellingen begynte? Og dette er noe som har fulgt meg. Lysten til å dikte med og lysten til å dikte videre … Og er det ikke nettopp den virkning god litteratur bør ha på sine lesere? For hva er en litterær opplevelse? For meg er det en opplevelse som rett og slett gir meg lyst til å skrive – til å dikte videre. Til å finne på selv. En litterær opplevelse, det er en opplevelse som fungerer akkurat slik god kunst og litteratur skal fungere – nemlig som en åndelig smittekilde. Som får oss til å tenke mer, føle mer.

Jeg er glad jeg hadde en mormor som lærte meg dette – og Ole Brumm var boken hun viste meg det med.

Troll i ord
Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det ofte. Men det er naturligvis omvendt. Et ord sier mer enn tusen bilder. For viser man frem en tegning eller et foto av et tre, så er det bare dette ene treet vi ser alle sammen. Men sier noen ordet «tre» eller lar oss høre suset av vind mellom grener – så kan vi se all verdens forskjelligste trær for vårt indre øye… Og nettopp fordi vi er medskapende, blir det vi lytter til – eller det vi leser – på en underlig måte også vårt.

Det å skrive eller det å lese… nærmere trolldom er det ikke mulig å komme. Å skrive en bok – det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på – og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Derfor: For at det skal bli en god bok, kreves det ikke bare en god forfatter, det krever også en god og meddiktende leser. For en bok er ikke bare en melding/ en beskjed/ en informasjon fra ett menneske til et annet. En bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser.

Fantasi er en øvingssak
Men skal man ha glede og utbytte av en bok, eller en muntlig fortelling, må man ha fantasi. Sånn er det. Man må kunne se bilder inne i hodet sitt. Og det er vanskelig. Det er noe man må øve seg på. Og holde ved like. Det er derfor det er så mange voksne som ikke leser bøker. De klarer ikke å se bilder inne i hodene sine lenger. De greier bare se bilder som andre viser dem. Og det er i og for seg ikke noe galt i slike bilder. Selv liker jeg både billedbøker, tegneserier, film og tv. Men det er litt trist, ikke sant, hvis du mister evnen til å lage egne bilder inni hodet. Bilder som bare du kan se. Bilder som er mye mer dine enn de som masseproduseres på all verdens visuelle samlebånd.

Og det er litt skummelt – hver gang vi ser i avisen at de som styrer store bedrifter eller kanskje til og med landet vårt – at slike folk sier at: Nei, lese en bok, nei, det får de nok aldri tid til mer …Og da sier jeg: Kan grunnen være at de ikke klarer det? Kan grunnen være at de simpelthen ikke greier å skape bilder inni hodene sine lenger?  Og da er det noe annet som også er skummelt – nemlig: Er det helt trygt og lurt at vi blir styrt av slike mennesker – av mennesker som mangler noe så viktig som fantasi? Jeg tror det er derfor de så sjeldent ombestemmer seg også. Fordi de leser for lite. Det snakkes mye om å holde seg i form og om å drive mosjon. Men like viktig som det er å gå en tur av og til, like viktig er det å jogge hodet sitt, ta med tankene sine ut på en liten springmarsj. Og det er det bøker hjelper oss til. Vi kunne også sammenligne dem med trampoliner. Som tanker og ideer får lov til å hoppe og sprette på.

Med andre ord: Det vi mennesker trenger – bortsett fra melk og brød og alt det der –  er:  Fantasi og innlevelsesevne. Og rører vi ikke da – samtidig –  ved selve det vesentlige i vår måte å tenke på? For griper vi ikke rent instinktivt  til sammenlikninger når vi vil uttrykke noe? Er det ikke slik vi går frem – alle sammen? Det er som om, sier vi. Det er på samme måte som. Med andre ord: Uten fantasi, ingen tanke. I hvert fall ikke i flere sammenhengende trinn.

Bøker hjelper oss å tenke. De hjelper oss til å forstå verden. De viser oss idealer og verdier. Gjennom bøker finner vi ut hvem vi vil være og hvem vi ikke vil være. Om vi blir BEDRE mennesker, vet jeg ikke. Men vi blir i hvert fall MER mennesker! For gjennom bøker lærer vi å se ting fra flere sider. En god bok gir oss nemlig muligheten til – for en kort stund – å være en helt annen enn oss selv, leve et helt annet liv – et helt annet sted! Den som leser (eller skriver!), kan når som helst skifte alder, hudfarve og kjønn! Da jeg var barn, husker jeg at det var dette som var selve eventyret: Å kunne la meg oppsluke av en bok, nærmest forsvinne inn i den og liksom leve sammen med de personene jeg møtte der. For meg – personlig – finnes det faktisk ikke noe viktigere her i livet enn bøker. Det er vel derfor jeg har skrevet så ubegripelig mange også.

Å sette barn i bås
Det er også naturlig for meg å holde på med mange ting på en gang. Og det kan like gjerne være ting for voksne som for barn. Jeg liker nemlig å tro at jeg ikke skriver hverken for voksne eller for barn, men at jeg skriver for mennesker. I mine øyne er det nemlig ikke noen nevneverdig forskjell. Barn er ikke dummere enn voksne. De har bare et litt mindre ordforråd, og færre erfaringer. Men det å lage det jeg kaller ”all-bøker” er en ganske vanskelig litterær balansegang, og enda mer vrient blir det hvis det i tillegg dreier seg om billedbøker. For billedbøker er jo ment for ganske små barn, ikke sant? Joda, det kan de være. Men de trenger slett ikke alltid å være det! De kan være for barn av alle aldre, ja, de kan til og med passe for barn som er blitt så gamle at de selv er blitt foreldre! Sånn er det med den saken.

I Norge elsker vi merkelapper og arkivskuffer og klare meldinger om hvilken aldersgruppe ting er myntet på. På den måten bygger vi greie, kulturelle ghettoer og skaper sløvsinn både hos kunder og bokhandlere: Barn til høyre, ungdom til venstre og voksne rett fram. Men det er nettopp slike ghettoer vi bør bygge litterære gangveier og broer mellom! En bok kan nemlig også være et torg – en møteplass for mennesker fra flere generasjoner.

Det er en gammel drøm dette: å lage bøker som kan leses av alle aldersgrupper, på flere plan, omtrent som kinesiske esker. Forsøke å lage ting som både voksne og barn kan ha glede av, lese sammen, se sammen – kanskje forstå forskjellig – men likevel dele en opplevelse. Dette har på sett og vis vært mitt hovedprosjekt de siste førti årene.

Men hva er da en «barnebok» – hvis den slik jeg mener nær sagt er «for alle»? Det er en bok som gjerne tar utgangspunkt i barns behov og barns verden, men det er en bok som ikke bare er ment for dem som er unge av år, men for alle som vet at det barnet vi en gang har vært finnes levende inne i oss.

Som man forstår: Bøker for barn er blitt mer og mer viktige for meg. Mye viktigere enn å skrive romaner (selv om jeg skriver en hel del av det slaget også.) Og jeg oppfatter det ikke bare som arrogant, men direkte dumt, det som hender meg av og til og i hvert fall nesten hver høst: At folk stanser meg og spør om jeg kommer med en ny bok i år – og hvis jeg svarer: Ja. Jeg har laget en billedbok, den handler om osv. Så vil den som har spurt helt sikkert lytte med tomt ansikt – og man formelig aner at ordene riktignok går inn gjennom ørene, men at de helt opplagt blir til røk inne i hodet – og så sier han kanskje: Javel. Eller han tar sats og sier: Det var ikke sånn jeg mente det, jeg mente: kommer du ikke snart med en ordentlig bok? Og jeg vet at det han helst har lyst til å si er: Ja, for du trenger jo ikke å skrive for barn… Du får jo antatt ordentlige bøker også.

Etter min mening er dette å snu tingene fullstendig på hodet. For på samme måte som noen bøker kan være vanskelige for barn, så kan andre bøker være vanskelige for voksne – fordi voksne har en referansebakgrunn som har fått dem til å stivne i en fastlåst virkelighetsoppfatning. Og blir jeg provosert, hender det at jeg svarer direkte uhøflig! Jeg kan for eksempel finne på å si at jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et publikum som er våkent og skarpt nok til å forstå og fornemme ting som ikke alltid lar seg forklare. Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et intelligent publikum som ikke nødvendigvis må ha alt inn med teskjeer, men som er lekent og fantasirikt nok til å henge med i svingene selv om bordet skulle løfte seg og fly ut gjennom vinduet. Barn er kloke nok til å akseptere at det finnes situasjoner der også dyr og blomster kan snakke, og forståelsesfulle nok til å innrømme også fisk og skalldyr et privatliv. Jeg skriver for barn fordi barn ikke ustanselig roper på en bruksanvisning.

For meg er det samtidig et spørsmål om å holde meg språklig våken. Og da vet jeg ingen bedre måte enn å holde kontakten med barn. Barn bruker nemlig ofte språket på en slik måte at det er som om vi hører ordene for første gang. Nærmere den «rene» poesi er det ikke mulig å komme. Hvis vi tar oss tid til å lytte.

Så jeg har lært mye av å skrive for barn. Ting jeg har hatt god bruk for når jeg skriver såkalte voksne bøker. Først og fremst har jeg lært å ”vaske” språket. Kvitte meg med en intellektuell sjargong, akademikerspråket, alle fine, tillærte fremmedord og å skrive et tilnærmet menneskespråk. Derfor er det for eksempel ingen som er ambivalente i mine romaner. De er i tvil.

Jeg har også lært å skrive slik at det skal være godt å lese det høyt. For ord og setninger er som musikk. Det er ikke bare lydene som er viktige. Musikk er ikke bare en sammenhengende, lang lyd. Mellomrommene, pausene er like viktige. For meg er derfor blanklinjer viktige!

Dessuten er det min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå «er». Vi er også alle dem vi har «vært». Den fem-åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse versjonene gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. Så når jeg skriver for de minste, så skriver jeg for den minste i meg selv. Sånn er det.

Altfor mange betrakter nemlig fremdeles «barnebøker» som surrogat-litteratur. Noe som ikke teller. Eller som noe forberedende … noe først og fremst pedagogisk … noe vi vil at barn skal prøve seg på mens vi venter på at de skal bli store nok til å lese ordentlige, det vil si «voksne» bøker. For meg finnes det – som man forhåpentligvis nå skjønner – ikke noen litteratur som er «større» eller mer «ordentlig» enn annen litteratur. Det finnes bare – subjektivt sett – gode og dårlige bøker. Bøker jeg liker og bøker jeg ikke liker …

Dessuten: Hvor meningsløst er det ikke å betrakte barn som en grå masse og en gitt størrelse! «Barn liker,» sier man. Eller: «Barn synes». Ville de samme menneskene finne det like naturlig å si «voksne liker» og «voksne synes»? Eller «40-åringer liker» og «30-åringer synes»? Like lite som man kan henvende seg til alle voksne, like lite kan man henvende seg til alle barn. For det finnes ikke noe typisk barn, like lite som det finnes noen typisk voksen. Barn og ungdom er ikke én gruppe mennesker. Like lite som pensjonister er det. Barn og ungdom – og for den saks skyld pensjonister – er mange grupper. Derfor er det heller ikke så enkelt dette med barnekultur, men det er også det som gjør feltet så spennende!

Det imaginære roteloftet
En av mine kjæreste kjepphester når det gjelder kunst og kultur er slik: Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusener har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt.

For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner. Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man ikke blir maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp den tenkte loftstrappen.

Derfor: Hver gang det åpnes en ny bibliotekfilial, så er det å ligne med et åndelig helsestudio. Vi trenger dem. Vi trenger mange. De er trimsentre for frie tanker. Og hver enkelt bok i biblioteket er et fly, en båt, en bil, en hest og en kamel. De frakter deg hvor som helst i hele verden. Og ikke bare det, for de er også magiske hester og kameler … de kan ikke bare føre deg gjennom rommet, men også gjennom tiden. Bak mange av disse slitte og gebrekkelige permene tikker og summer det … De er tidsmaskiner! En bok lar oss nemlig ikke bare oppleve det Alexandria eller det Paris som er, men den kan like gjerne føre oss tilbake til det Alexandria som var. Du lever bare en gang, sier vi europeere ofte. Men den som leser, kan leve mange liv. Sagt på reklamespråket: Skaff deg lånekort idag. Vær en annen imorgen!

Der det er bibliotek, er det bøker.
Der det er bøker, er det lesere.
Der det er lesere, er det kultur.
Der det er kultur, er det deltagelse.
Der det er deltagelse, er det demokrati.

Hva er virkelighet? 

For meg er myter og eventyr og fantastiske fortellinger det mest virkelige jeg vet. Eller: De er det som forteller meg mest om virkeligheten.

En fortelling fra det gamle India begynner slik:

En konge hadde noen sønner som var så dorske og giddaløse at de hverken kunne eller ville lære noe.
Kongen var dypt bedrøvet.
Da kom det en vismann og tilbød sin hjelp.
Hver aften, når solheten var forbi, tok han prinsene med seg opp på det flate taket – og fortalte dem eventyr.
Og da en tid var gått, hadde prinsene lært alt hva et menneske kan lære…

Eventyr og myter er snarveier til hjerte og forstand. De hjelper oss til å forstå oss selv og den verden vi er født inn i. Og da tenker jeg ikke bare på den rent saklig politiske/økonomiske hverdag –  den fra dag til dag børsnoterte gallup-virkelighet. Jeg tenker minst like mye på det at vi eldes… det at vi elsker… det at vi skal dø. Alle de spørsmål som verdens maktmennesker og deres beundrere i dag skryter av at de ikke har tid til å bry seg om…

Men likevel og tross alt: blir ikke dette en «omvei»? Både for leser og forfatter? Hvis det er virkeligheten jeg vil beskrive, hvorfor går jeg ikke da bare rett på? Jo… sett at virkeligheten er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet.

På samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng.

For meg er fabelen/bildet/lignelsen sannere enn noen detaljert dokumentarskildring.

Men er jeg ikke redd for å bli misforstått?
Jovisst. Men jeg har på en måte lært meg å akseptere at vi lever i en verden full av misforståelser, og at uansett hva vi sier eller hvordan vi sier det, så vil det alltid – et eller annet sted i buskene – finnes mennesker som misforstår oss. Etter en dag som dette, vil det erfaringsmessig være en ca. 20 % av dere som er helt sikre på at jeg har sagt noe helt annet enn det jeg selv mener jeg står her og sier. Men  dette må vi leve med.

Og lignelsen er absolutt i faresonen. Den har lett for å bli misforstått.

I den kristne bibel – i det nye testamentet – møter vi en av de virkelig store mestere når det gjelder kunsten å fortelle lignelser. Og han ble misforstått. Gang på gang. Selv disiplene, som burde kjent ham bedre, kom stadig luskende etter forestillingen og ba ham forklare. («Hva mente du egentlig?») Og vi ser Jesus sukke trett og oppgitt: «Dette betyr det, dette er lik det.» Av og til mister han tålmodigheten og bjeffer sitt «Den som har øre, han hører!» Og ofte ender det med at han deprimert, og ganske irritert, går avsides, for seg selv, for å be… Men likevel fortsetter han å bruke lignelser! Hvis han snakker om noe enkelt, noe hverdagslig, noe en-dimensjonalt, greier han seg med en entydig «klartekst», men hver gang han vil uttrykke noe som virkelig ligger ham på hjertet ­– da ser vi at han griper til lignelsen og fabelen.

Det samme gjorde også Buddha. I Jataka – fødselshistoriene – fortellinger fra de tallrike eksistenser som Buddha gjennomlevde før han endelig ble den han ble. Bodhisattva – Den blivende Buddha (eller ordrett: “Det vesen som søker oppvåkningen”) kalles han i slike fødselshistorier. Og den troende hevder at de opprinnelig stammer fra mesterens egen munn. Buddha mente nemlig at han kunne huske alle sine tidligere liv, og han hentet gjerne frem fargerike og dramatiske hendelser fra dem når han trengte å understreke et viktig poeng i sin morallære.

Fordi lignelsen er det sanneste og mest virkelige vi har. For meg er det slik at myter og eventyr, de kan aldri bli uaktuelle. For de handler ikke bare om «den gang» og «den tid». De kan like gjerne fortelle om «hver gang» og «all tid».

Men jeg tror at hver generasjon må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag.

For meg er myter, eventyr og fantastiske fortellinger en slags trampoliner for fantasien. Felles for dem alle er ønsket om å  finne en sammenheng i tilværelsen. Vi kunne også kalle dem våre åndelige røtter. Alle land har slike røtter. Selv har jeg i mange år arbeidet med en serie med bøker som prøver å vise barn og ungdom våre egne norske myter.

Vår nordiske arv
Istiden varte lenger her oppe i det nordlige hjørnet av verden. Den såkalte «hedendom» varte også lenger. Mens resten av Europa hadde vært kristnet i nesten tusen år, dyrket vi i Norge fremdeles våre gamle guder. Og det var disse gamle gudefortellingene jeg mente det var viktig at dagens barn og ungdom kjente til. Det ble en serie på tolv bøker med fellestittelen Vår gamle gudelære.

Jeg vet ikke hvordan det er her i Myanmar, men i Norge var vi vant til å få mytene servert oss som fragmenter – her er en historie om det og her er en historie om noe annet. Det jeg prøvde – i all ubeskjedenhet – var å sette sammen alle disse bitene. Jeg leker at bakenfor alt virvar, har det en gang eksistert et stort epos – en lang fortelling. Og det er denne fortellingen – eller en som kunne vært fortalt – som jeg er interessert i å finne. Jeg tenker meg altså at det hele er å ligne med et stort speil som er gått i stykker, bare skårene finnes. Og disse splintene forsøker jeg nå å sette sammen igjen. Omtrent som et stort puslespill. Skape en kronologi, en rekkefølge. Hva hendte når og hvorfor og i hvilken sammenheng? Særlig spennende har det vært å jobbe med fugene, stedene der to fortellinger møtes og flyter over i hverandre.

Når jeg skriver leker jeg at alt er «sant», at det er historie – det vil si noe som har skjedd. Jeg blander altså tradisjon med det jeg selv finner «sannsynlig». For eksempel leker jeg at verden er skapt av ungdommer. At gudene var unge den gang de skapte. Men de blir gradvis eldre. Det går bare mye langsommere enn hos oss mennesker, takket være noen vidunderlige epler. Så hver gang en gud synes han begynner å bli litt hvit i skjegget, tar han en liten bit av disse eplene, og så stopper aldringen for en stund. Men man skal spise forsiktig og ikke være for grådig, for disse eplene er alt gudene har, det finnes ikke flere.

De norske gudene kan altså eldes og de kan dø. I alle andre mytologier er guder udødelige. Hvis Zevs eller Jupiter er i en farlig situasjon, så er vi trygge på at de uansett vil klare seg. De er i slekt med James Bond og Indiana Jones. Vi vet at de ikke dør. De vil overleve og fortsette med nye eventyr. Men slik er det ikke i den norske mytologien. Når en norsk gud er i livsfare, så er han virkelig i livsfare. Dette gjør at de etter min mening kommer oss nærmere, enn mange andre mytologiske guder og helter.

De gamle norske mytene er – etter min mening – både frodige og originale!  De forteller at hele universet begynte i møtet mellom is og ild. Og at gudene skapte verden av liket til en ufattelig diger kjempe! Blodet blir til hav. Kjøttet ble til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Og himmelen? Det er selve hodeskallen til den døde kjempen. Hjernemassen hans ble til skyer. Og så videre.

Og gudene våre er heller ikke slike som finnes alle steder, vil jeg tro.  Hvem har vel for eksempel hørt om en kjærlighetsgudinne som har kjærlighetssorg? Slik er Frøyas skjebne. En vakker gudinne som kjører omkring både på land og i luften i en kjerre trukket av en flokk med store katter! Frøya kan hjelpe alle andre i kjærlighetsspørsmål, men selv gråter hun seg i søvn hver eneste natt! For de gamle nordmenn mente tydeligvis at kjærligheten er en vill og voldsom makt i tilværelsen – og langt sterkere enn den gudinnen som er satt til å styre den.

Eller hvem har ellers hørt om en øverste gud som har skapt verden, men som ikke forstår den? Det er jo det som er Odins problem. Hverken mer eller mindre. Det er det som ligger bak hans umettelige kunnskapstørst. Han har skapt verden – og han forstår den ikke. Men han vil forstå den! Odin gir hva som helst – ja, til og med sitt ene øye – for å kunne gripe om så bare en ny, liten flik av alle de skjulte og gåtefulle sammenhenger han aner omkring seg. 

Jeg tilstår åpent at jeg under arbeidet med disse bøkene har fått en ny respekt og beundring for Odin den enøyde – og for de gamle gudene. Og det er min overbevisning at et hvert folk og et hvert land bør ta vare på sine gamle fortellertradisjoner. Eventyr og myter er en skatt, en åndelig arv, som det er viktig å gi videre til barn og ungdom. For å gi dem trygghet, for å gi dem fotfeste i en multikulturell verden hvor de største nasjonene ofte roper høyest. Men skal vi åpne oss for verden, må vi først kjenne vår egen kultur og våre egne tradisjoner. Vi må vite hvem vi selv er. Først da kan vi fritt la oss inspirere videre av alle andre. Men aldri glemme hvor vi selv kommer fra.

I bøkene mine skjøt jeg også inn en lang rekke monologer, nesten små teatertekster. Jeg ville gi stemme til alle de mindre skikkelsene, alle bifigurene. Slik at også de kunne få et slags liv. Her er et eksempel på en slik monolog. Den handler om at en gang, like etter verdens skapelse, vandret Odin – gudekongen –  langs en strand sammen med brødrene sine. De finner to trestokker som er drevet i land. De reiser stokkene opp – og gir dem liv. Nå er ikke stokkene bare drivved lenger, men mennesker! Og denne lille monologen la jeg altså i munnen på verdens aller første kvinne … Jeg leser den her, ikke fordi den er så mye bedre enn andre tekster, men fordi den er et godt eksempel på den måten jeg valgte å nærme meg de eldgamle mytene.

Jeg er Embla. Mannen min heter Ask. Vi er de to første mennesker i verden. Det finnes ingen andre. Likevel vet vi at vi er mennesker – for det var det æsene kalte oss … den dagen de skapte oss – da de laget oss av driv-ved, av to trestokker som lå og vasket mot fjæresteinene. For akkurat slik – nettopp så tilfeldig er verden blitt til. Som om alt bare er en lek! To trestokker var vi… hvem vet hvor vi kom fra og hvor lenge vi hadde ligget i sjøen. Men Odin og brødrene hans fant oss… en gang de vandret langs en forblåst strand. De så at vi lignet kropper, at vi svakt minnet om dem selv, så de vasset ut og trakk oss på land. Så reiste de oss opp. Kledde på oss – lekte med oss, som om vi var dukker. Og fordi de var guder… fant de på å gjøre oss levende – og enda mer lik seg selv. De ga oss armer og ben, de ga oss hjerte og forstand, de ga oss pust og stemme. Hele dagen lekte de med oss. Men da kvelden kom og leken ikke lenger var ny og spennende, da de var gått trett av oss … gikk de sin vei. Forlot oss uten et ord. Og vi sto alene igjen på stranden. Mens solvognen sank i havet og månen steg høyt på den kalde himmelen. Vi ville rope gudene tilbake, ville be dem gjøre oss til stokker igjen, for vi hadde ikke bedt om livet, og alt det nye skremte oss. Men vi fant ikke ordene før det var for sent. Og vi så på hverandre i det bleke lyset – Ask og jeg. Vi visste: Heretter måtte vi klare oss selv, heretter hadde vi bare hverandre. Vi visste også: Så lenge vi lever, vil vi huske denne dagen. Vi vil fortelle om den til våre barn, og de vil igjen fortelle om den til sine. Glem aldri at mennesker og trær er søsken – vil vi si til dem. Og: Glem aldri… at gudene skapte oss i lek

Myten som illustrasjon
Som man forstår: Jeg bruker myter og eventyr i nesten alt jeg skriver. Jeg synes de fungerer som gode illustrasjoner til mange av de situasjonene vi opplever i hverdagen og til de problemer vi ser omkring oss.

Skal jeg si noe om følelsen av å stå utenfor og å bli ertet/ mobbet av andre, så gjør jeg det gjennom å skrive om en sjøorm… men en sjøorm som har vannskrekk og ikke kan svømme. Vil jeg si noe om hvordan jeg synes byene våre ødelegges ved at alle små, gamle hus rives for å gjøre plass for skyskrapere og parkeringplasser, så skriver jeg om et hus som blir levende, og som velger å slåss mot det vi kaller «utviklingen og fremskrittet». De som prøver å rive ham, må til slutt komme med tanks og kanoner. Men det lille huset gir seg ikke…

Og skal jeg skrive om det å føle seg annerledes, føle seg som den som alltid må stå utenfor, så velger jeg å skrive om noen norske monstre som kalles troll. Menneskene er redd dem, jager dem bort, ja, dreper dem overalt hvor de oppdager dem. Derfor – for å overleve – tenker jeg meg at trollene/monstrene må forkle seg som mennesker og prøve å etterligne oss andre så godt de kan. Det vanskeligste er naturligvis å gjemme halen, stikke den godt ned i buksa hver gang man møter noen. Min sympati er på trollenes side. Noen er slemme, men noen er snille. Med andre ord: troll er som folk flest!

I en lengre bokserie om trollgutten Tambar skildrer jeg dem nærmest som vår urbefolkning – de som bodde i Norge før menneskene invaderte, erobret landet og jaget trollene ut i skog og fjell.

Men hvordan går jeg frem når jeg arbeider?
Jeg tror nok jeg har en litt usedvanlig måte å jobbe på. Og jeg arbeider på akkurat samme måte enten det gjelder en såkalt barnebok eller en roman for voksne… Jeg lager aldri noen stor disposisjon. En idé, et bilde, en situasjon greier seg. Og når sant skal sies: Jeg vet ikke om jeg lenger er i stand til ­– hverken skriftlig eller muntlig – å holde meg til saken eller bruke linjal. Heller ikke ser jeg noe poeng i å gjøre det. For jeg vil at en bok skal utvikle seg fritt. Uten halsbånd og munnkurv. Jeg tror på assosiasjoner, digresjoner og tankesprang.

Jeg tror vi bør være mer lydhøre overfor slike ting. Hvis jeg holder på med en ting – og plutselig tenker på noe helt annet … hvorfor kommer denne tanken? Har den kanskje en skjult sammenheng med det jeg holder på med? Jeg tror tilfeldighetene er våre venner. Derfor er jeg ikke redd for å følge en assosiasjon. Ofte kan jeg nok havne i blindgater – da er det jo bare å snu. Men like ofte kan jeg havne på spennende og interessante steder som jeg aldri ville ha funnet frem til hvis jeg hadde kjørt etter en stram og låst disposisjon. Hvis jeg altså hadde vært for disiplinert… Det betyr ikke at vi skal være ukritiske, langt i fra. Og alle assosiasjoner må siles og vurderes. Men min erfaring er at det skader ikke å være litt mer åpen.

For meg er det å skrive en måte å puste på. Hadde jeg ikke lenger hatt noen mulighet til å leke med ord og bokstaver, så ville livet mistet mye av sin mening for meg. Derfor er jeg glad for den fremgang jeg har hatt i det yrket jeg har valgt meg. Alle setter vi pris på oppmuntringer og klapp på skulderen. Men samtidig vet jeg at jeg ville ha fortsatt å skrive, selv om ingen lenger var interessert i det jeg skrev.

For meg kan nemlig det å skrive en bok sammenlignes med en reise. Jeg hører om et litt ukjent og spennende sted som jeg får lyst å dra til. Jeg samler de få opplysninger som finnes, prøver å bestemme retningen. Og så inviterer jeg leserne til å bli med meg som reisefølge. For ingen liker å gå alene i svarte skogen. Men jeg er ingen guide eller kjentmann, for jeg har som sagt aldri vært der før og jeg kjenner slett ikke veien. Arbeidet med boken blir altså en vandring inn i et ukjent landskap. Kunnskap er noe vi må tilegne oss underveis. Jeg vet altså like lite som leseren hvor vi havner eller hvordan det går. Men det er det som gjør vandringen spennende for meg – og forhåpentligvis av og til for leseren også.

Jeg gir altså bevisst avkall på rollen som allvitende og dominerende. Jeg vil overraskes og forundres. Jeg vil snuble over nye sammenhenger. Jeg skriver aldri en bok om noe jeg har greie på eller vet for mye om. Det jeg vet, det vet jeg. Det ville bare bli kjedelig å arbeide med en slik bok – en repetisjon av tanker og standpunkt. Nei, utgangspunktet for meg er at det er noe jeg ikke kan… noe jeg er nysgjerrig på, noe som fascinerer meg, noe jeg ikke helt forstår, noe jeg lurer på … noe jeg gjerne vil finne ut av. Og så går jeg litt som katten rundt den varme grøten – og av og til stikker jeg labben forsiktig inn… Men, for å vende tilbake til vandringsbildet vårt, hvis ingen vil reise sammen med meg? Så drar jeg avsted likevel, for jeg har virkelig en aldeles utemmelig lyst til å se hvordan det er på nettopp det stedet!

Hvordan går jeg frem rent praktisk?
Jeg kladder og fører inn. Jobber med språk og stil. Skriver om og om igjen. Arbeider meg ferdig med en side om gangen.  Når jeg synes jeg har fått til en hel side, printer jeg den ut. Når jeg kladder – enten på mac eller også med tusjpenn og papir –  kan jeg sitte ganske lenge med denne ene siden. Men når jeg har printet den ut, er siden ferdig – og jeg går aldri tilbake og retter eller skriver om. Siste sjanse til forandring er like før utprintingen. Jeg kan altså se boken vokse ved siden av meg på skrivebordet. Jeg er aldri kommet lenger enn leseren. På samme måte som leseren vet heller ikke jeg hvordan fortsettelsen skal være. Når leseren er kommet til side 50, visste heller ikke jeg hva som ville skje på side 51.

Denne arbeidsmetoden har både sine fordeler og ulemper. Men slik er det vel med alle metoder, skulle jeg tro. Det hender for eksempel at bokens personer roter seg opp i aldeles umulige situasjoner, de handler  – heldigvis – både irrasjonelt og umotivert. Da kan det være fristende rett og slett å gå tilbake i manus, rive ut et helt kapitel og skrive på nytt – slik jeg tror de fleste gjør. Men det gjør jeg altså aldri. Romanfigurer skal ikke ha noen fordeler fremfor levende mennesker. Hvis en av oss gjorde noe utrolig dumt sist lørdag, noe vi angrer på og gjerne skulle ha ugjort, kan vi ikke bare gå tilbake og rive løs en uke fra livet vårt, krølle den sammen, kaste den fra oss og leve forrige uke om igjen. Og så lett bør det ikke være for papirmennesker heller … Både bokens personer og bokens forfatter må finne seg i å leve med de problemer og misforståelser som oppstår fra kapitel til kapitel. Jeg tror rett og slett en bok blir mer levende på denne måten.

Jeg har også lært meg å betrakte hodet som et hus med mange rom. Hvis jeg står fast i et av rommene, strever jeg ikke altfor lenge med det jeg ikke får til, jeg går i stedet inn i neste rom, lukker døren godt bak meg og jobber med noe helt annet. (For som jeg har nevnt, så holder jeg alltid på med urimelig mange ting på en gang.) Og når det blir problemer i det rommet? Så går jeg videre til enda et nytt rom. Slik kan jeg fortsette. Og når jeg endelig kommer helt rundt til det første rommet, der hvor det var så vanskelig og hvor alt stoppet opp, så finnes det ingen problemer lenger og jeg husker nesten ikke hva som var så vrient. Underbevisstheten har løst det for meg! For med årene har jeg lært hvor viktig det er, at vi ikke bare jobber bevisst, men også lar underbevisstheten slippe til. Det var det samme man mente i gamle dager, når man sto foran en vanskelig avgjørelse og sa «jeg tror jeg må sove på det.»

Når vet jeg om det blir en bok eller ikke? Det vet jeg når jeg har skrevet en fjorten-femten sider. La meg enda en gang få bruke et hus som eksempel. For når jeg begynner på noe nytt, så er det som å gå inn i et ukjent værelse og så prøve å beskrive alt som er der. Men når du har gjort det, og det ikke er mer å beskrive, så vet du at det var en bomtur ­– det blir ingen roman av slikt. I så fall må du prøve å finne på, være fiks, bruke knep – og det er kjedelig. For da betyr det at du må bære stoffet på ryggen eller være som en polarhund og slepe stoffet etter deg på en kunstig slede. Kjedelig!

Men hvis du derimot plutselig oppdager at i det rommet du beskriver, så er det en dør i det ene hjørnet, og når du åpner den, kommer du inn i en lang, halvmørk gang med nye dører på begge sider, og det er kanskje en trapp der som går både opp og ned, det finnes loft og kjeller. Og noen dører lar seg ikke åpne i det hele tatt og ingen vet hva som finnes innenfor. Det er med andre ord en hel jungel å utforske! Og da blir det spennende, da er det morsomt å skrive, for da er det ikke du som sleper stoffet etter deg, men det er stoffet selv som trekker deg videre, du har mer enn nok med å henge på, huke deg fast og bli med på en oppdagelsesferd som du ikke aner enden på! Og sånt blir det bøker av!

Én kommentar til «Takk for det gamle!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *