Tiden er ute av ledd

Tom Egeland: foto Raymond Mosken
Foto: Raymond Mosken

Bok: Stien mot fortiden (Ragnarok)
Forfatter: Tom Egeland
Forlag: Hjemmets bokforlag/Aschehoug
År: 1988/2006
Første setning: De kalte henne volven.

I november 2011 bokbadet jeg Tom Egeland på Vaskeriet kulturhus. Temaet var da «Lucifers evangelium» og «Fedrenes løgner,» men nå skal vi til det aller viktigste: Begynnelsen.

To kvinner i lange kjoler vandrer i Versailles hager. De har gått trøtt av palasset, og ønsker å finne Petit Trianon, et lite slott som visst skal være verdt å se. De har praktiske sko og guidebok. De er britiske, og heter Charlotte Anne og Eleanor. Det er 10. august 1901. Eller er det?

Plutselig føler de to kvinnene en forandring i luften. De blir tunge i hodet. Og de oppdager at de har gått seg bort.

Til sin dødsdag påsto begge kvinnene at de hadde sett fortiden. De beskrev i detalj mennesker med gammeldagse klær, med gammeldags verktøy og utstyr. Kanskje hadde de gått igjennom en slags portal?

Det er dette fenomenet som er utgangspunktet for «Stien mot fortiden.» Tidsforskyvning.

I boken er Erik og Nina på biltur. Det er vinter og svært dårlig vær. Snøstorm og biltur er en dårlig kombinasjon selv på en helt vanlig dag, på et helt vanlig sted. Jeg kan forestille meg nervøsiteten, den gryende hodepinen, den ubrøytede veien, føle dekkene som mister grepet. Dette opplever Erik og Nina. De har kjørt feil og er på vei til Juvdal hvor de håper å få husly. Når Erik mister kontrollen over bilen havner de ikke bare i utenfor veien, men også utenfor tiden.

Etter å ha kjørt av veien blir Erik og Nina reddet av en mann.

Jeg slo opp øynene. En kraftig mann sto over meg med en fakkel i hånden. Han var nesten skremmende å se på. Nesen var bred og skakk, og han manglet flere tenner. Det strie håret og skjegget var halvveis skjult av en hette. De mørke øynene stirret årvåkent på meg under buskete øyenbryn (s 30).

Mannen, som de senere finner ut heter Vegard smed, bærer dem til storgården Dalheim, hvor Ragnvald er høvding. Ragnvald og folket i Juvdal sverger fremdeles til Åsatroen, ikke til Hvitekrist. Og det er snart tid for midtvintersblotet, med et offer større enn på mange, mange år.

I parapsykologiske grøssere er det overnaturlige en del av handlingen. Så også her.

«På begynnelsen av 80-tallet leste jeg mye Stephen King, som på det tidspunkt var fullstendig ukjent i Norge,» sier Tom. «King skriver horror, eller det vi på norsk vil kalle grøssere. Jeg elsket bøkene hans og spurte meg selv: Er det mulig å skrive slike romaner fra en norsk hverdag?»

Juvdal er Toms oppdiktede, lille stykke Norge. «Juvdal ligger et sted mellom Dalen i Telemark og Valle i Aust-Agder. Juvdal er med i mange av bøkene mine og er en bygd innerst i en ellers avstengt dal. Stavkirke, sølvsmie, et stryk – inspirert av alle disse småsamfunnene du kjører gjennom hvis du er på biltur i Norge.»

Ragnarok - cover 2006Det er langt mellom nygotiske, parapsykologiske grøssere satt i Norge. «Stien mot fortiden,» eller «Ragnarok» som boken ble kalt da den ble utgitt på nytt i 2006, er i så måte unik. Vår tid og vikingetiden blir spunnet sammen til en uforutsigbar, nervepirrende historie.

«Jeg synes parapsykologi er veldig spennende,» sier Tom. «Sant å si tror jeg ikke så mye på det, men jeg åpen for at visse parapsykologiske fenomener – som telepati – kan være forankret i menneskelige evner som naturvitenskapen rett og slett ikke har oversikt over. Jeg mener – når vi kan snakke i mobiltelefoner, hvorfor skulle ikke to hjerner – i gitte situasjoner og under gitte omstendigheter – kunne «sende» på samme frekvens? Men jeg er nok langt mer skeptisk og rasjonell enn en overbevist tilhenger av okkultismen.»

Jeg leste boka midt på 90-tallet en gang, og jeg har aldri glemt verken handlingen eller personene i boka. Da jeg plukket den opp igjen i 2014 var det dermed ingen overraskelser plotmessig, men jeg har en annen forståelse av Toms kilder, research og personer. Kanskje alle bøker fortjener å bli lest med omtrent tjue års mellomrom.

«Jeg var tidlig i 20-årene da jeg skrev boken,» sier Tom, «og det bærer den vel preg av. Men på den annen side – hvor mange 20-åringer har skrevet og fått utgitt sin første roman? Jeg ville nok ha gjort mye annerledes om jeg skulle skrevet den i dag. Slik er det jo å være forfatter (og menneske) – man utvikler seg og modnes. Og man lærer av sine feil. Men jeg synes fortsatt boken har en sjarmerende friskhet og annerledeshet i den norske bokfloraen.»

Hvis du ikke har lest denne, les den. Dog helst på våren eller sommeren når snøen bare er et minne.

PS: I dag lanseres Toms trettende roman, «Den 13. disippel.» Gratulerer med ny bok, Tom!
PS2: Tittelen er et sitat fra Shakespeare.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *