Til minne om Torill Thorstad Hauger, Vikakvinne

Torill Thorstad Hauger
Foto: Gyldendal Norsk Forlag

Bok: Karl Eugen Olsen fra Vika
Forfatter: Torill Thorstad Hauger
Forlag: Gyldendal
År: 1976
Første setning: Barndommens verden i trappeoppgangen kunne være rød eller blå eller svakt hvitskimrende omrammet av siselerte stjerner.

Da Karl Eugen Olsen ble født, sa faren hans: «En ny stjerne er tent på Vikas mørke himmel.» Nå har Torill Thorstad Hauger fått sin egen stjerne. Den kan sees på Oslohimmelen, akkurat der Vika var.

Lørdag morgen, 5. juli 2014, våkner jeg til nyheten om at Torill Thorstad Hauger er død. Født i Vika i 1943, skrev hun sin første bok om denne sagnomsuste bydelen. Hun baserte seg på historier fortalt av sin far og av eldre mennesker som levde hele sitt liv i Vika. Hennes bøker har fulgt meg siden jeg lærte å lese, og jeg leser dem ennå, og anbefaler dem alle til stadighet.

Men «Karl Eugen Olsen fra Vika», den var det moren min som kjøpte. Hun kjøpte den til faren sin, som til stadighet hadde snakket om Vika. Selv hadde han, som Karl Eugen, vokst opp på ett rom og kjøkken i Eriksgate på Tøyen, med syv søsken. Han hadde, som Karl Eugen, sovet i en skuff. Boka er en førsteutgave og finnes kun på antikvariat nå. Selv Ark, hvor jeg kan søke blant tre millioner titler, har den ikke. Den gang het forfatteren Torill Hauger.

Omslag - Karl Eugen Olsen fra Vika
Foto: Skrotnissen antikvariat

Torill Hauger har selv laget illustrasjonen på omslaget. Det er sannsynligvis linoleumssnitt, og viser en gutt med skyggelue, slitte støvler, en jakke som strammer over magen og et eksemplar av det satirisk-humoristiske ukebladet Vikingen under armen. Tidligere i år kunne du kjøpe en hel årgang av Vikingen fra 1874 for 110 kroner på auksjon.

Det er Karl Eugen Olsen som ser rett på deg fra omslaget. Jeg tror han fryser. Han står i en av gatene i den gamle bydelen Vika, hvor han ble født en kald novembernatt i 1893. Var du unge i Vika lærte du deg å sette pris på de små gledene. «Allerede den gang forsto jeg at drømmene er den egentlige virkelighet i tilværelsen,» sier Karl Eugen.

Torill Hauger lar Karl Eugen fortelle om de store ungekullene fattigfolka fikk. Han var selv nummer ni av elleve barn. Han forteller om redselen da influensaen kom, om lungebetennelse og tuberkulose. Han forteller om å miste en bror i sykdom og en far til alkoholmisbruk. Han forteller om både slemme og snille lærere på skolen, konfirmasjon og det å bli ansett som voksen, lange arbeidsdager og dårlig lønn. Hvis du fikk jobb i det hele tatt. Han forteller om å våkne om morgenen med iskald nesetipp og rimroser på vinduet, om det å bygge demninger i gata da det regnet, gå på skøyter på fjorden da det var is, gå på badene langs kaia ved Akershus festning for å svømme. Karl Eugen beskriver et samhold som bare var Vikafolk forunt.

I Piperviken, eller Vika, har det vært bebyggelse i lang tid. Da det gamle Oslo brant i 1624 sto det allerede en klynge av små trehus på strandområdet vest for Akershus. Kong Christian innlemmet ikke disse husene i sin nye by. Gatenettet var ikke ryddig nok, husene var ikke av sten. Piperviken ble derfor en forstad for fiskere, håndverkere og småhandlere som ikke hadde de samme rettighetene som borgerne i byen. Fattigbefolkningen klumpet seg sammen i små og tarvelige rønner. Først i midten av 1800-tallet ble Vika en bydel i hovedstaden, og fikk brolagte gater og vannposter. Husene ble utvidet og nye ble bygget der det før var små hageflekker. Men fattigdommen var fremdeles dominerende.

«Om gutta fra Frogner og Homansbyen hadde store, grønne løkker å leke på, hadde vi noe vi visste hele byen misunte oss: Vi hadde Tivoli og Circus. Vi hadde Tivoli og Circus og teatre og dansesalonger der musikken lød forlokkende hele lørdagsnatta og straks kirkeklokkene sluttet å kime om søndagene. Vi hadde verdens beste trapeskunstnere, knivkastere og sverdslukere som bodde på kott og kvistværelser i Bakkegata og Klingenberggata, og som viste kunstene sine aldeles gratis i bakgårdene. Vi hadde omreisende beridersker som handlet brød og kaffe hos Andersen og Olsen, og sirkusdirektører som flikket støvlene sine hos skomaker Larsen på hjørnet. Det hang paljettskjørt og trikotdrakter til tørk på klessnorene sammen med vaskeforklær og kølasjauernes arbeidsbukser, og fremmede krydderlukter blandet seg i den vante middagsosen fra bakgårdsvinduene.»

Ikke alle synes Vika var like fascinerende og hjemlig som ungene som bodde der. Da vognmann Jansen plukket opp en rik herremann fra Frogner, rynket herremannen på nesa da de kjørte gjennom Vika. «Er De ikke enig, herr vognmann, at dette strøket er en skam for vår by. Se Dem bare rundt: Skitne og falleferdige rønner overalt. Snørrete unger og møkkete kjerringer hvor en snur seg. Hva må vel våre tourister tro! Nei, se og riv ned hele dritten. Vakker og sanitær skal byen være, uten slike forslummende elementer!»

Det ikke vanskelig å trekke paralleller til dagens debatt om de fattige tilreisende. Vika ble revet til fordel for et omstridt rådhus, hvis grunnsten ble lagt 4. september 1931. Vinkelgata ble erstattet med Fridtjof Nansens plass. Olav Vs gate ligger der hvor Circus lå. Innen 1950 var Vika renset for skjemmende rønner og fattigfolk.

«Hvor ble det av,» tenker jeg. «Hvor ble det av de hemmelige bakgårdene, musikken fra Tivoli, plankegjerdene, syrinene som blomstret foran murveggen, dunsten fra dobøttene, den friske sjøbrisen og rottene ved skylledunken. Hvor ble det av de endeløse snorene med duftende klesvask, kølbingene, seilskipene på vei inn i fjorden, middagslukten i trappeoppgangene, kranglefantene og fyllebøttene, den vemodige fattigdommen, leken – gleden?

Jeg håper det blir stjerneklart i natt.

Én kommentar til «Til minne om Torill Thorstad Hauger, Vikakvinne»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *