Verden må blunkes tilbake på plass

Anne Helene Guddal - foto Mathias Danbolt
Foto: Mathias Danbolt

Bok: Også det uforsonlige finnes (dikt)
Forfatter: Anne Helene Guddal
Forlag: Kolon
År: 2014
Første setning: Og mørket spiser seg inn mot huset

3. og 4. desember 2014 satt jeg i kjelleren på Litteraturhuset i Oslo og hørte debutanter lese. Noen var nervøse, noen hadde fått litt for mye vin, noen var litt overlegne, noen var seg selv. Men mest av alt var de stolte og glade. Og med god grunn. Jeg delte bord med en dame den andre kvelden. Hun sa til meg at hun var mest interessert i lyrikk. Det var noe i måten hun sa det på. Det lyste i øynene hennes når dikterne ble presentert. Det er på grunn av denne damens lys at jeg våger meg på lyrikk. Det er egentlig ikke min greie, tror jeg, men når jeg tenker meg om er det kanskje det likevel.

«Diktet er en språkform som kommuniserer på en annerledes måte enn den vi kanskje er vant til i det daglige, og krever en type konsentrasjon og mottagelighet som ikke alle er villige til å ta seg tid til,» sier Anne Helene. «Dette er også fordi man ikke umiddelbart vet hva diktlesninga skal «tjene til,» hvis vi ikke har å gjøre med et entydig budskap.»

Likevel betyr dikt mye for mange mennesker, særlig i perioder i livet med mye forandring. Leilighetsdikt, salmer og ordspråk, konfirmasjonssanger på rim, hverdagsvisdom på kjøleskapet, alle disse skiltene i interiørbutikkene. Lyrikken har alltid hatt en rituell funksjon, også gjennom sin musikalitet: Lyrikk betyr sang til lyre.

«Vi leser dikt fordi vi har behov for noe mer og noe annet enn det normalkommunikative språket med sine entydige meninger og instrumentelle siktemål,» sier Anne Helene. «Vi trenger et språk som kan gi uttrykk for erfaringer og krefter i oss som unndrar seg våre vante tenkemåter, for at verden igjen kan komme til syne for oss i all sin kompleksitet.»

Anne Helenes diktsamling har blitt kalt enestående og oppsiktsvekkende av henholdsvis Freddy Fjellheim i Klassekampen og Ingunn Økland i Aftenposten. Deres omtaler er detaljerte og til tider kompliserte, mer kompliserte enn Anne Helenes dikt. Du trenger ikke være litteraturutdannet for å forstå hva Anne Helene snakker om. Hun skriver om sykdom, sammenbrudd, uvirkelighet, ensomhet og unntakstilstand på en uhøytidelig måte.

«Jeg har skrevet om slike emner fordi disse erfaringene opptar meg, både personlig og litterært, og har gjort det lenge, uten at jeg nødvendigvis har hatt et adekvat språk for det,» sier Anne Helene. «Det er jo snakk om grunnleggende eksistensielle spørsmål som angår oss alle i ulik grad, men som poesien kanskje er bedre rustet til å gå inn i enn avisartikkelen og legejournalen. Det jeg arbeider med som stipendiat, holocaust i samtidslitteraturen, foregår også innenfor andre språklige rammer enn poesien, men problemstillingene som jeg interesserer meg for i avhandlinga, er med meg i alt jeg tenker og gjør: Hva er erkjennelse, hva er erfaring, hva er et traume, hva vil det si å trekkes mot katastrofen?»

«Jeg begynte å skrive dikt uten å ha noen plan om at det var det jeg gjorde,» fortsetter hun. «Jeg hadde nesten ikke skrevet dikt før jeg skrev denne boka. Jeg valgte ikke diktformen bevisst, det er riktigere å si at de erfaringene jeg var interessert i, valgte diktet.» Anne Helene smiler. «Det beste med å skrive dikt, er at man ikke vet helt hvor man skal, men samtidig er sterkt drevet av noe, og friheten som oppstår av denne situasjonen.»

Noen av diktene er skrevet på nordnorsk, blant annet Anne Helenes favoritt:

I morra på denne tida skal æ være
i de stærkaste havstrømman

som trækk mæ ut mot det ytterpunktet
æ huske som Æggløysa

Men navnet va
så ubegripelig motsatt

Ikkje en holme
og heller ikkje et skjær

Va det i det hele tatt nokka
som fæsta sæ dær?

Æ så aldri noen fugla sirkle rundt
og dær gikk slætt ikkje an

å gå i land
ikkje for menneska

Det ebbe
og flør

over all forstand
og så ingen vei tilbake

Omslag - også det uforsonlige finnes«Det er ikke opp til forfatteren å avgjøre hva leseren skal tenke om diktene,» sier hun. «Å lese er en fri handling, og kan være en rik erfaring på mange måter, ikke bare fordi man gjenkjenner seg selv i det man leser. Jeg vet hva dikt kan bety for meg, men jeg kan ikke svare for andre.»

Anne Helene har blitt inspirert av Tor Ulven og Georg Johannessen, som kritikerne riktig nok har plukket opp. Dem har hun lest siden slutten av tenårene, og de var utslagsgivende for hennes litterære preferanser. De skrev dikt å strekke seg mot, utfordrende, nådeløse, klare og gåtefulle på samme tid. Kritikerne har også sett innflytelse fra Gunvor Hofmo.

«Gunvor Hofmo er dessverre et bekjentskap jeg fortsatt har til gode,» sier Anne Helene, «noe som overrasker meg, siden hun alltid har hatt et sted i bevisstheten min. Det er ikke godt å si hvorfor jeg ikke har lest Hofmo, men det kan hende at alvoret hennes var av et slag som var fremmed for meg i en viss periode av livet. Nå tror jeg imidlertid at tida er inne. I vinter skal jeg lese Gunvor Hofmo.»

Siden i sommer har Anne Helene skrevet nye dikt, og også arbeidet med et prosamanus i tillegg til å fokusere på avhandlingen sin. Hun er også medlem i Vagants redaksjon, og har litt dårlig samvittighet fordi hun ikke har fulgt helt med i svingene de siste månedene. Sånn er det å være debutant. Alt oppleves for første gang, og veien videre er åpen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *